Lærdommer av en pandemi

Lærdommer av en pandemi

Om ettermiddagen fredag 24. april 2009 satt jeg, som Norges statsepidemiolog, i møte med min britiske og polske kollega da mobiltelefonene våre startet å plinge. De urovekkende meldingene gjaldt en influensaepidemi i Mexico.

I dag, fem år seinere, kan vi oppsummere lærdommer fra svineinfluensapandemien. I april 2009 var bakteppet for beredskapen fugleinfluensaviruset H5N1 som siden 1997 har gitt epizootier med alvorlig sykdom blant fjørfe i Asia.

Tre forhold avgjør hvor store problemer et nytt virus hos mennesker vil skape:

  1. Smittsomhetsgraden mellom mennesker bestemmer epidemiens størrelse.
  2. Virusets sykdomsskapende evne (virulens) bestemmer hvor sykdomspyramidens form: På bunnen er de mange med ingen eller milde symptomer. I midten er de typiske influensapasientene. Og på toppen noen få med livstruende sykdom. Noen av alle disse dør, enten av influensa eller av en komplikasjon, som hjerteinfarkt eller hjerneslag. Letaliteten, altså andelen av de smittede som dør, er ikke lett å måle.
  3. Immunitet mot viruset i befolkningen, som resultat av tidligere infeksjoner med beslektede virus, reduserer smittsomheten, og blir en delvis immun person likevel smittet, blir sykdommen mildere.

H5N1-viruset smitter knapt til mennesker og ikke mellom mennesker. Knapt noen mennesker er immune, og letaliteten er kjempehøy, trolig over 30 %. Ingen ansvarlige smittevernmyndigheter kunne ignorere faren for at H5N1 skulle begynne å smitte mellom mennesker. Når ulike influensavirus smitter samme celle i for eksempel en gris eller et menneske, kan nemlig et nytt blandingsvirus oppstå. Frykten var et nytt influensavirus med letaliteten til H5N1 og smittsomheten til et vanlig influensavirus.

2009-viruset, kalt H1N1pdm, var et nytt blandingsvirus med gener fra influensavirus i fugl, gris og mennesker. Viruset hadde høyere smittsomhet enn vanlige influensavirus, noe høyere virulens og lavere befolkningsimmunitet. Dermed forårsaket det en global epidemi – en pandemi – med mange døde og alvorlig syke, men langtfra de skrekkscenariene som et endret H5N1-virus ville gitt.

En ekstern gjennomgang viser at håndteringen av pandemien i Norge i det store og hele var god. Titusener av helsepersonell gjorde en fremragende innsats for å redusere helsefarene viruset medførte. Det ble gitt råd om god hoste- og håndhygiene og om å holde seg hjemme og kontakte lege ved sykdom. Behandling var lett tilgjengelig. Etter råd fra Folkehelseinstituttet holdt man igjen på en rekke tiltak som var planlagt for en verre situasjon: Skoler, havner, flyplasser, kinoer og kollektivtrafikk ble ikke stengt, familiemedlemmer til de syke fikk ikke husarrest (karantene), og friske folk ble ikke anbefalt å gå med munnbind. Sykdommen ble ikke klassifisert som «allmennfarlig» etter smittevernloven, noe som ville ha gitt hjemmel for tvangstiltak.

Det ble også gjort feil og for dårlig innsats på noen områder, som blant andre Folkehelseinstituttet pekte på i sin egenevaluering og forrige regjering pekte på i en melding til Stortinget. Personlig vil jeg peke på tre viktige punkter:

  1. Massemedienes opphaussede bilde av svineinfluensaepidemien, delvis basert på alarmistiske bilder fra Mexico, fikk i altfor liten grad korreksjon fra vår ekspertise. Tonen ble dessverre satt etter helseministerens dårlig forberedte pressekonferanse mandag 27. april, da det etterlatte inntrykket var at helsemyndighetene faktisk så for seg 13 000 døde. En dum feil, som jeg hadde ansvar for, var å unnta fra offentligheten våre første risikovurderinger av denne nye epidemien. Disse ga et mer nøkternt bilde og burde vært lagt på Internett slik at publikum fra første stund kunne ha deltatt i en løpende debatt om risikoen ved denne nye epidemien.
  2. Selv om tida var knapp, burde rådet om å anbefale vaksinasjon for hele befolkningen ha vært forankret bedre i helsetjenesten og blant publikum. Folkehelseinstituttet burde tydeligere ha redegjort for forventede fordeler og ulemper av dette og alternative valg. Det er likevel tvilsomt om narkolepsikatastrofen kunne vært unngått, for narkolepsi var en overraskende bivirkning som bare kunne oppdages når hundretusener hadde blitt vaksinert.
  3. Overvåkingen av pandemiens spredning og effekter i Norge var mitt ansvar og ble svært utfordrende. Et system for å telle alvorlig syke og døde av influensa måtte improviseres og ga god, men ikke optimal informasjon. Pasientregisteret og Dødsårsaksregisteret var for trege til å ha noen nytte. Det optimale hadde vært et daglig oppdatert situasjonsbilde fra landets laboratorier og sykehus.

I tillegg kunne samarbeid og arbeidsfordeling mellom statlige etater vært bedre, og statlige etater og kommuner hadde for dårlig omstillingsevne eller reservekapasitet.

På disse punktene og flere til må myndighetene gjøre en bedre jobb neste gang et nytt influensavirus spres over hele verden. Dersom det viruset har høy virulens, kan småfeil som i 2009 koste liv.

 

(Illustrasjon: Faksimile fra VG Netts oppslag 27. april 2009.)

(Publisert på NRK Ytring 24.4.2014.)

Del denne artikkelen

Skriv en kommentar