Villig vaksinasjon

Villig vaksinasjon

Kampen mot meslinger bør baseres på smittevernlovens prinsipp og på kunnskap. Da hører ikke påbudt vaksinasjon med, heller ikke for marginale vaksinasjonsnektere.

En Oslo-politiker som vil påby vaksinasjon av barn, får støtte av Aftenpostens Ingeborg Senneset. Hun mener påbudet vil signalisere vaksinasjonens viktighet og forebygge fall i vaksinasjonsdekningen. Bakgrunnen er debatten etter et lite utbrudd av meslinger i USA. Massemedienes «balanserte dekning» har gitt de innbitte, men marginale vaksinasjonsnekterne bred plass, og reaksjonen har vært forakt og moralsk panikk.

Vår politikk mot meslinger – og andre smittsomme sykdommer – må bygge på prinsipp og kunnskap. Ingen av delene tilsier påbud.

Vår politikk mot meslinger – og andre smittsomme sykdommer – må bygge på prinsipp og kunnskap. Ingen av delene tilsier påbud.

Smittevernlovens prinsipp

Smittevernloven balanserer rettighetene til den smittsomme pasienten mot kollektivets interesse av ikke å bli smittet. Debatten står om retten til å forbli uvaksinert mot kollektivets interesse av ikke å ha smittekilder i sin midte. Smittevernlovens prinsipp er at frivillig medvirkning alltid skal prøves først. Hvis dette ikke fører fram, og et tiltak fortsatt er absolutt nødvendig for å bekjempe sykdommen, kan tvang vurderes, men da etter ordnede prosedyrer med rettsikkerhetsgarantier. Påbudt meslingevaksinasjon bryter prinsippet: Alt annet er ikke prøvd, og det er ikke godtgjort at vi trenger det for å bekjempe meslinger. Sykdommen er jo så å si utryddet i Norge, helt uten tvang, og vaksinasjonsdekningen har vært jevnt høy i mange år.

Svært smittsom, lite dødelig

Sykdomsbyrden av en smittsom sykdom, som meslinger, er produktet av sykdommens forekomst og dens alvorlighet.

Bare rundt 1 av 5000 smittede i et land som vårt vil dø av meslinger. Sykdommen er imidlertid svært smittsom. Allerede før pasienten får det typiske utslettet, kan viruset fly rundt hjørner og oppover trapper og smitte alle ikke-immune personer i nærheten. Sykdomsbyrden var derfor stor, med et titalls dødsfall i året, da epidemiene rammet titusener.

Den gang brøt epidemiene ut da nye barnekull (sammen med de få som hadde unnsluppet tidligere epidemier) utgjorde en kritisk masse på nærmere 10 % av befolkningen. Så raste epidemien til nesten alle var smittet og ble immune.

I dag bidrar barnevaksinasjon til at de ikke-immune aldri når den kritiske massen som kan utløse en nasjonal epidemi. De få uvaksinerte beskyttes dermed av et skjold av vaksinerte. Unntaket er noen miljøer, som Steinerskoler, der uvaksinerte klumper seg sammen. Bringes viruset inn her, kan skolen oppleve en bitteliten epidemi, men dette er en bagatell i folkehelsesammenheng.

Kunnskapshullene

Vi har god oversikt over vaksinasjonsdekningen i Norge. I Oslo var 92 % av toåringene vaksinert mot meslinger i 2013, mot 86 % ti år tidligere. Men vi vet lite om den totale befolkningsimmuniteten, spesielt ikke hvordan voksne og innvandrere bidrar. Er de vaksinert, og var i så fall vaksinen de fikk, så god at de ble varig immune? Gjentatte målinger i utvalg av befolkningen kan gi oss svar.

Erfaringene fra helsestasjonene er at de egentlige vaksinasjonsnekterne utgjør bare 1-2 %.

Vi vet for lite om grunnene til at barn ikke blir vaksinert. Erfaringene fra helsestasjonene er at de egentlige vaksinasjonsnekterne utgjør bare 1-2 %. De begrunner gjerne sitt valg i et antroposofisk eller New Age-inspirert livssyn, gjerne ispedd konspirasjonsteorier.

Andre grunner er vanligere. Foreldrene kan være usikre som følge av den polariserte mediedebatten og desinformasjonen på Internett. Noen foreldre er livredde for bivirkninger mens andre foreldre tror at barnet deres «ikke tåler» flere vaksiner fordi barnet fikk feber og smerter etter første vaksinasjon. Utsettelser, ofte helt unødvendige, kan føre til at vaksinasjoner siden glemmes. Noen barn som innvandrer hit, blir seint eller aldri fanget opp av helsestasjonen. Andre barn kan falle utenfor systemet på grunn av flyttinger.

Andre tiltak

Selv om det trengs mer forskning om hvem som ikke er vaksinert og hvorfor, er det mange tiltak vi kan forsøke før et påbud:

Gå i dialog, ikke i strupen!

  • Helsesøstrene kan gjennom etterutdanning gjøres tryggere i møtene med usikre foreldre: Anerkjenn foreldrenes bekymring, kom dem i møte og skap gode samtaler. Gå i dialog, ikke i strupen! Behold dørene åpne dersom foreldrene i første omgang takker nei.
  • Helsestasjonene må prioritere vaksinasjonsprogrammet, som tradisjonelt har vært hjørnesteinen i virksomheten.
  • Foreldrene til barn som mangler vaksiner, kan få brev fra kommunen med informasjon og tilbud om de manglende vaksinene. Et liknende opplegg i Danmark førte til 2-4 prosentpoeng høyere vaksinasjonsdekning.
  • Kommunene kan arrangere halvårlige åpne vaksinasjonsdager der barn mellom 0 og 19 år kan komme uanmeldt og få de vaksinene de mangler.
  • Fastlegen som får tildelt en ny innvandrer på sin liste, må ha som fast oppdrag å sørge for at vedkommende – uansett alder – er vaksinert mot meslinger.

Bivirkning av påbud

Bivirkningen av et vaksinasjonspåbud er mistillit mellom helsetjenesten og deler av befolkningen. Den gode samtalen mellom helsesøster eller fastlege og foreldre blir illusorisk når tvang er riset bak speilet.

De marginale vaksinasjonsnekterne nyter befolkningsimmuniteten uten å bidra selv. Blir det påbud, vil de skaffe seg legeattest for fritak. Forakten for nekterne kan forstås. De er likevel så få at ignorering er bedre enn høylytt kamp.

 

(Publisert på Aftenposten.no 24.2.2015 og i Aftenposten 25.2.2015.)

(Bilde fra Centers for Disease Control and Prevention.)

Del denne artikkelen