Orker vi tanken på en verden uten vaksiner mot poliomyelitt og meslinger? Vil våre kolleger i 2035 orke tanken på en verden uten vaksine mot HIV-infeksjon og malaria?
I Norge har vaksinasjonsprogrammet mot vært så effektivt at en rekke sykdommer nesten er helt borte fra målgruppene. Det gjelder blant annet meslinger, røde hunder, kusma, difteri, poliomyelitt, kikhoste, stivkrampe og systemiske infeksjoner med Haemophilus influenzae type b og pneumokokker. Noen ganger har effekten av vaksinasjonsprogrammet til og med overgått forventningene. For snart 40 år siden gjennomgikk Folkehelseinstituttets direktør Christian Lerche det daværende vaksinasjonsprogrammet i Tidsskrift for Den norske legeforening (volum 97, side 411-4). Det var da sju år siden vaksinasjon mot meslinger var innført, og fremdeles ble flere tusen barn rammet hvert år. Frykten for bakterielle komplikasjoner og den alvorlige meslingencefalitten var fortsatt til stede. «Vi gjør oss ingen illusjoner om å utrydde meslinger,» skrev Lerche. I dag vet vi bedre. Meslinger er så å si utryddet i Norden, og Verdens helseorganisasjon tar sikte på å fjerne sykdommen fra hele Europa.
Meslinger er så å si utryddet i Norden.
Når en sykdom utryddes, taper folk av syne grunnen til at vi vaksinerer. Det eneste som gjenstår er ulempene i form av ubehaget ved selve vaksineringen, de milde bivirkningene og – for enkelte vaksiner – en svært liten risiko for mer alvorlige bivirkninger, forklarer Hanne Nøkleby og Marianne Bergsaker fra Folkehelseinstituttet. De kaller dette forebyggingsparadokset: Et vaksinasjonsprogram undergraver så å si sin egen suksess ved å tilsløre trusselbildet. I likhet med mange andre forebyggende tiltak der tilstanden man forebygger er lite synlig, kan vi risikere at det blir stadig vanskeligere å motivere foreldre til å vaksinere barna sine.
I dag er det bestemødrene som må male trusselbildet om poliomyelitt.
I dag er det bestemødrene som må male trusselbildet om poliomyelitt. De må vitne om hvordan skrekken grep lokalsamfunnet når polioviruset herjet og ingen visste hvilket barn som var nestemann til å bli lammet for livet eller dø. De må fortelle om hvordan kveldens «forkjølelse» neste dag hadde ført til alvorlige lammelse hos et barn. Legene som behandlet slike pasienter, vil etter hvert falle fra, det samme vil de flere tusen som overlevde poliomyelitt. De mange vanføreheimene rundt i landet er for lengst tatt i bruk for andre formål, og knapt noen husker at Kronprinsesse Märthas Institutt ble startet som et polioinstitutt. Hvem skal vitne om 20 år?
Vi trenger derfor kontrafaktisk historieskriving – historien om det som ikke skjedde, men som kunne ha skjedd. Det er en beskrivelse av verden i dag gitt at nøkkelhendelser i historien hadde fått et annet utfall. Utfordringen for medisinhistorikerne er å skrive den kontrafaktiske epidemihistorien, altså historien om det som ikke skjedde fordi vaksinene kom. Hva ville skjedd om Edward Jenner ikke hadde oppdaget vaksineprinsippet og laget en vaksine mot kopper? Om teknikken for å dyrke virus i cellekultur ikke var blitt oppfunnet? Om Jonas Salk og Albert Sabin ikke hadde klart å utvikle vaksiner mot polioviruset? Hvordan ville det sett ut i norske førskoler i dag om ikke Christian Lerche hadde rådet helsedirektøren til å innføre allmenn meslingvaksinasjon?
Historien om vaksinasjon er nettopp historien om det som ikke skjedde.
Historien om vaksinasjon er nettopp historien om det som ikke skjedde. Det er historien om barna som ikke ble lammet av poliomyelitt, om barna som ikke døde av kopper eller difteri, om barna som ikke ble hjerneskadet av kikhoste eller meslinger, og om barna som ikke ble født med medfødt rubellasyndrom.
Øystein Sørensen, professor i historie, sier at den kontrafaktiske historieskrivingen er «egnet til å fokusere på at historien er og var full av muligheter». Han advarer mot historisk determinisme, for det er faktisk mulig å endre historiens gang. Det gjelder også epidemienes historie. I dag gjelder det epidemiene av HIV-infeksjon, tuberkulose og malaria. Forskernes fantasi, dyktighet og dristighet og forskningens økonomiske rammevilkår vil bestemme om vi får gode vaksiner også mot disse sykdommene det neste tiåret. Da kan vi se frem til at lidelse og død på grunn av HIV-infeksjon, tuberkulose og malaria i 2035 bare eksisterer i den kontrafaktiske historien og ikke i virkeligheten.
(Dette innlegget er omarbeidet fra en lederartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening i 2006.)
(Fotografiet fra Norges Handikapforbunds arkiv viser en barnestue ved et norsk sykehus i 1950-årene. Stuen er overfylt med med barn rammet av poliomyelitt.)
Kommentarer
Ett kommentar til “Vaksinasjon – historien om det som ikke skjedde”
[…] «Vaksinasjon – historien om det som ikke skjedde.» […]