Historien bak matintoleranseindustrien, glimrende avslørt av VG, er historien om sleipe behandlere, naive politikere, tafatte forbrukermyndigheter, fantasiløse massemedier og passive leger.
I et stykke enkel og effektiv forbrukerjournalistikk har VG vist at en frisk ung kvinne med normalt kosthold av alternativbehandlere ble diagnostisert med intoleranse mot 45 matvarer. Det viste nemlig blodprøvene. Bakgrunnen for VGs undersøkelse var blant annet at over en millioner nordmenn mener at de er matintolerante, altså at de blir syke av visse matvarer.
Vi har altså en situasjon der titusener av nordmenn oppsøker en alternativ røverbransje for å få tatt en udokumentert blodprøve som stempler dem som syke med behov for radikal kostomlegging, gjerne kombinert med kosttilskudd som behandlerne selv selger. Hvordan endte vi opp her? Jeg tror mye av svaret finnes hos fem grupper i samfunnet.
Sleipe behandlere
I Norge er det iallfall 5000 mennesker som tilbyr alternativ behandling. Jeg tror de deler et ønske om å hjelpe mennesker og om en hyggelig, selvstendig, respektert og inntektsbringende jobb. Noen av dem er uten utdanning, mens andre har gått på diverse skoler for alternativ behandling i dager, uker, måneder eller år. Noen av dem er til og med autorisert helsepersonell.
Bransjen vokser i symbiose med pasientene, sosiale medier og enkelte massemedier. Bransjen leverer «varene» som etterspørres: en enkel, biologisk forklaring på større eller mindre tidligere uforklarte hverdagsplager og en passende mirakuløs behandlingsform. Det foregår sånn:
For det første er den alternative verden nokså ukomplisert. Sykdommer har enkle årsaker, og behandlingens virkningsmekanisme er enda enklere. Man bare gjenoppretter en balanse, ordner energibaner, fjerner slaggstoffer, styrker immunforsvaret og forteller kroppen hva den skal gjøre for å helbrede seg selv. Alt er greit, og ingenting er vanskelig. Bildet er komplett og det er ikke plass til noen tvil eller usikkerhet.
For det andre pakker behandlerne forklaringene inn med teorier og begreper stjålet fra ordentlig vitenskap (særlig fysikken). Særlig populært er det å lage overganger fra slike moderne begreper til tradisjonelle behandlinger som akupunktur og homøopati. Ofte er maskiner med høy ping-effekt involvert i diagnostikken eller behandlingen.
For det tredje tilpasser behandlerne seg moteriktige diagnoser. For tiden er særlig matintoleranse og «kronisk borreliose» populære diagnoser; de var nesten ukjente for ti år siden.
Naive politikere
En viktig bakgrunn for det norske alternativmedisinske landskapet er Aarbakke-utvalgets utredning fra 1998 om alternativ medisin. Utredningen førte til at kvakksalverloven i 2004 ble erstattet med Lov om alternativ behandling, som åpnet for at alternative behandlere kunne behandle også pasienter med alvorlige sykdommer når formålet er «å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse».
Politikerne demonstrerte stor grad av naivitet i prosessen fram til loven ble vedtatt. Det kunne se ut til at politikerne hadde en grunnleggende tro på at alternativbransjen var bare godhjertet og ikke på noen måte kunne tenkes å ville utnytte pasienter for profitt. Bransjen, som var representert i Aarbakke-utvalget, ble møtt med stor velvilje.
Politikere lot til å tro at mange alternative behandlinger var effektive, men at de bare manglet litt forskning før de kunne bli tatt opp i det gode selskap. Derfor vedtok man også å etablere Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (Nafkam). Evalueringen av senteret viser at alternativbehandlerne forventet at senteret raskt skulle skaffe vitenskapelige bevis for nytten av akkurat deres behandlingsform slik at den kunne bli anerkjent, behandlerne få offentlig godkjenning, og pasientene få dekket behandlingen av Folketrygda. Det skjedde selvsagt ikke. Nafkams forskning har i realiteten ikke kunne bevise effekten av noen alternativ behandling.
Politikerne fantaserte om et skille mellom seriøse og useriøse behandlere. Gjennom å stimulere til foreninger av behandlere og en frivillig registreringsordning (som ga de registrerte behandlere momsfritak) håpte man å heve kvaliteten i bransjen. Kravene for registrering var imidlertid knyttet til selve driftsmåten, ikke til om behandlingsmåten hadde noe vitenskapelig grunnlag. Som lege vil jeg jo hevde at for eksempel homøopati, per definisjon, er useriøst. VG har tidligere foreslått at det er lengden på utdanningen i faget som skiller de seriøse fra de useriøse. Men dette blir også feil. Selv om du har studert homøopati i fem år, tatt doktorgrad i faget eller er reinkarnasjonen av Samuel Hahnemann, så er fortsatt grunnlaget for homøopatien tøv og effekten null.
Politikerne valgte å ta mer hensyn til behandlerne fortsatt frie og ukontrollerte praksis enn til pasientene. Behandlerne ble ikke pålagt å ha ansvarsforsikring, føre journal og drive internkontroll og deres markedsføring har få restriksjoner. Politikerne valgte heller å opprette et Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (Nifab), som et slags statlig opplysningskontor om alternativ behandling. Det er blitt et kontor som ikke tør å kalle en spade for en spade, eller humbug for humbug.
Dermed har politikerne bidratt til en kunnskapsmessig relativisme, der det meste av behandling har verdi, uavhengig av kunnskapsgrunnlaget. Over tid kan dette føre til at publikum ikke ser forskjellene mellom medisinen og de alternative behandlingene. For pasientene kan den ene tilbyder på helsemarkedet etter hvert fremstå som like god som den andre, så hvorfor ikke gå først til en homøopat når sykdom oppstår?
Tafatte forbrukermyndigheter
Forbrukerombudet skal føre tilsyn med markedsføringen av alternativ behandling og kan bringe saker inn for Markedsrådet som kan gi påbud og ilegge tvangsgebyr. De alternative behandlerne kan etter Forskrift om markedsføring av alternativ behandling av sykdom «kun gi en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art» og «ikke benytte påstander om at en behandlingsform har virkning mot konkrete sykdommer eller lidelser eller på andre måter utforme markedsføringen slik at den gir dette inntrykk».
Dette burde være tydelig og klart. Like klart er det at Forbrukerombudet ikke akkurat overanstrenger seg i sitt tilsyn. Bare ta en titt på nettsidene til disse alternative klinikkene: Amedisin, Isis, NMA, OK, Vitalsenteret, Oslo kvantemedisinske senter og Sentrum refleksologi. Her florerer det av utsagn som gir inntrykk av at behandlingsformene som tilbys, har virkning mot konkrete sykdommer.
Fantasiløse massemedier
VG har bare ved å pirke lett borti en bransje vist at her kan det være mye grums. Forhåpentligvis kan avsløringen skremme bort noen alternativbehandlere og få noen pasienter til å tenke seg om. Kanskje politikerne også har fått noe å tenke på?
VGs journalistikk har vært enkel og effektiv. Spørsmålet er bare: Hvorfor ser vi ikke mye mer slik journalistikk? Hvorfor bruker ikke massemediene flere ressurser på å granske alternativindustrien? Dette bør være en opplagt del av samfunnsoppdraget ettersom bransjen er en milliardindustri der tusener av utøvere hvert år «diagnostiserer og behandler» hundretusener av nordmenn med metoder som savner vitenskapelig grunnlag.
Passive leger
Til slutt: Hvor er ekspertene? Hvor er de legene som virkelig kan noe om matintoleranse eller andre motesykdommer i den alternative verden? I Norge har vi et verdensledende forskningsmiljø om cøliaki. Hvorfor har ikke dette miljøet på eget initiativ gått ut og korrigert alle misoppfatningene om gluten? Og hvorfor har ingen journalister oppsøkt dette miljøet i en situasjon der salget av glutenfri mat går til himmels og veldig mange uten påvist cøliaki mener de ikke tåler gluten.
Jeg tror noen kolleger ikke gidder engasjere seg i den offentlige debatten. Det tar tid, er lite karrierefremmende og man risikerer negativ stempling fra alternative behandlere og deres pasienter. (Joda, den lege som prøver å ta til motmæle mot alternativbransjen risikerer både sjikane og anmeldelser til Legeforeningens etiske råd.)
Da Aarbakke-utvalgets rapport ble diskutert i 1999, oppfordret jeg mine kolleger til å «styrke pasientene som forbrukere av helsetjenester slik at de kan utnytte sin frihet til å velge blant helsetjenestetilbudene. Vi må lære publikum å beskytte seg selv mot uvirksom og farlig behandling. Mange års forsømmelser skal bøtes når vi lærer publikum om kroppens evner til å helbrede seg selv, og om grunnlaget for medisinen.»
Samtidig mente jeg at vi leger må «utstyre våre tjenester med varefakta. Det vil samtidig sette et press på oss selv til å rydde opp i den medisinske kunnskapsbasen, basere vår praksis på best tilgjengelig kunnskap og fjerne vårt eget kvakksalveri. Vi må lære pasientene å be om varefakta også når det gjelder de alternative behandlerne. Slik kan pasientene avsløre behandlernes utilstrekkelige kunnskapsgrunnlag.»
Vi er kommet langt siden 1999. Folk er mer opplyste, og kunnskap er bare tastetrykk unna, men det er dessverre også feilinformasjonen. Det er derfor grunn til å gjenta oppfordringen til alle leger og særlig leger i akademiske stillinger: Opplys folket! Gode eksempler finnes.
Hva gjør vi nå?
Da Lov om alternativ behandling ble vedtatt, var det et frihetens øyeblikk for pasientene og for behandlerne. Det var få restriksjoner på og kontroll med kjøp og salg av alternativ diagnostikk og behandling. Slik bør det kanskje være i et fritt samfunn.
Men situasjonen er langtfra god. Pasienter blir hver dag lurt til å tro de har visse sykdommer og deretter tilbudt behandling for disse: pseudobehandling for pseudodiagnoser. Hvis situasjonen, som jeg antyder, skyldes sleipe behandlere, naive politikere, tafatte forbrukermyndigheter, fantasiløse massemedier og passive leger, så er løsningene klare: De andre aktørene må arbeide for å holde de alternative behandlerne i ørene og hjelpe forbrukerne å velge riktig. Det kan gjøres slik:
- Politikerne bør evaluere hvordan Lov om alternativ behandling virker nå etter 12 år. Tida kan være inne for en justert politikk, som også foreslått av Paul-Joakim Sandøy i en interessant rapport. Allerede nå er det grunn for å gi Forbrukerombudet flere ressurser og sterkere virkemidler for å finne og stoppe ulovlig markedsføring av alternative behandling. Momsfritaket for alternativ behandling må fjernes; det er ingen grunn til at staten skal subsidiere sjarlataner. Videre bør loven endres så behandlerne ikke lenger kan behandle alvorlig syke pasienter ved å gjemme seg bak formuleringen om å «styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse». Politikerne bør også vurdere restriksjoner på alternativ diagnostikk, altså bruk av udokumenterte tester som påfører folk pseudodiagnoser. Videre bør behandlerne pålegges større ansvar for de skader de måtte påføre pasientene.
- Forbrukerombudet må være mer på hugget og virkelig sjekke om forbrukerne får det som behandlerne lover. Helsetilsynet må gripe inn mot helsepersonell som bruker sin tittel for å gi deres alternative behandling et skinn av seriøsitet.
- Massemediene må drive mer kritisk journalistikk mot alternativbransjen. Avslør kvakksalverne!
- Legene, og særlig forskerne blant oss, må bidra til folkeopplysningen og tørre å kalle humbugen innen alternativ behandling for det den er, nemlig humbug.
(Innlegget ble første gang publisert i Journalen 9.7.2015. En kortversjon ble publisert i VG 12.7.2015.)
(Illustrasjonen er en faksimile fra VG.no 1.7.2015.)