Trygt blod – også i framtida

Trygt blod – også i framtida

Helsedirektoratet vil oppheve forbudet mot blodgivning for menn som har hatt sex med menn. Endringen er uklok og korttenkt fordi den ikke tar hensyn til framtidas smittestoffer.

Oppdatering 10.1.2016, se nederst.

Summary in English:

Norwegian health authorities have decided to change criteria for blood donation for men who have had sex with men from indefinite deferral to 12 months deferral after the last sexual contact with a man.

I think this is wrong and shortsighted. The authorities have considered only the HIV risk, not the risk from future bloodborne viruses with the same features as HIV, namely very long incubation period and higher infectiousness in anal than in vaginal intercourse.

Let’s learn from history: If the new 12 months deferral rule had been in place in 1980 when HIV arrived in Norway, the bloodborne catastrophe that struck hemophiliacs and other blood recipients would not have been averted.

 

I juni 1981 oppdaget leger i Los Angeles fem homoseksuelle menn med en sykdom som senere fikk navnet aids. En måned senere ble det meldt om tre blødere med samme sykdomsbilde. Da hadde sykdommen spredd seg blant mennesker i Vest-Afrika siden iallfall 1930-tallet og derfra via Haiti til Nord-Amerika en gang på 1960-tallet og så videre til resten av verden på 1970- og 1980-tallet. Allerede mot slutten av 1982 mistenkte man at aids var forårsaket av et virus som smittet ved sex og blod. Homoseksuelle menn og injiserende stoffmisbrukere var særlig rammet. Snart utelukket de fleste land både menn som har sex med menn, prostituerte og stoffmisbrukere fra blodgivning. Dermed ble hundretusener reddet fra en grusom død.

I Norge ble 37 mottakere av blod smittet med HIV fram til 1985. Verst gikk det ut over bløderne; 21 av 110 ble smittet. Odd Kåre Rabben ga et ansikt til denne tragedien før han døde av aids som 16-åring i 1993.

Aids en vekker

Aids-epidemien var en vekker for blodbanker og leger over hele verden. Et dødelig virus med mangeårig inkubasjonstid hadde gjennom flere år sneket seg uoppdaget inn i blodforsyningen. Erfaringen førte til nye og skjerpede rutiner for å beskytte blodmottakerne, også i Norge:

  • Utvelgelsen av blodgivere ble strengere.
  • Alle blodgivere ble testet for HIV med stadig bedre tester.
  • Legene ble mer opptatt av å gi bare den blodkomponenten som pasientene trengte, ikke fullblod.
  • Produkter som lages av blodplasma, ble behandlet for å drepe virus.
  • Legene erstattet blod med sikrere midler hvis mulig.
  • Strengere systemer for sporbarhet av blod og overvåking av bivirkninger ble innført.

Fra blodgivning i Norge utelukkes for alltid menn som har hatt sex med menn, personer som har injisert dopingmidler eller rusmidler, og personer som har solgt sex. Flere andre grupper utelukkes også; lista dekker sju A4-sider. Kategoriene er grove og det er ingen unntak. Det er for at reglene skal være enkle å praktisere, og for at man heller vil ta for hardt i enn å risikere feil.

Nye regler for menn som har sex med menn

Nå har Helsedirektoratet bestemt at menn som har hatt sex med menn, kan få gi blod 12 måneder etter siste seksuelle kontakt med en mann. Endringen skal tre i kraft 1. januar 2017 og kommer etter langvarig politisk press og ny vurdering av risikoen for HIV-smitte ved blodoverføring.

Flere vestlige land, som Australia i 2000, UK i 2011, Canada i 2013, USA i 2015 og Sverige i 2015, har allerede gjort denne endringen. Den anses som trygg fordi HIV-testene er blitt så følsomme. Er det HIV i blodet, så vil testene «alltid» fange det opp. Vindusperioden, altså tida fra HIV-smitte til positiv HIV-test, er nå bare et par uker. Helsedirektoratet regner trolig med at publikum er villig til å godta en mikroskopisk økt risiko for HIV-smitte ved blodoverføring for å oppnå at man fjerner en opplevd diskriminering av menn som har sex med menn. I USA diskuterer myndighetene å gå enda lengre, nemlig å fjerne alle særregler for disse mennene.

Korttenkt og feil

Jeg mener likevel at Helsedirektoratets beslutning er korttenkt og feil. Man har sett seg blind på den trusselen man kjenner – HIV – og ikke tenkt over at menneskeheten kan rammes av nye blodoverførbare virus som har samme egenskaper som HIV, nemlig flere år lang inkubasjonstid og mye høyere smittsomhet ved analsex enn vaginal sex.

Risikoen for å bli smittet med et slikt seksuelt overførbart virus, er avhengig av tre faktorer: Type og hyppighet av sex, antallet partnere, og andelen smittede blant sex-partnerne. Det er velkjent at de to første faktorene, altså seksualatferden, setter en del menn i en særlig risiko for seksuelt overførbare infeksjoner. De har hyppig ubeskyttet analsex med mange mannlige partnere på kort tid. Den siste faktoren – andelen smittede blant sex-partnerne – gjør at også menn som selv har få mannlige partnere, har økt risiko. Risikoen for å støte på en smittet partner, er nemlig mye høyere enn for heteroseksuelle fordi smitten vil være mye mer utbredt blant menn som har sex med menn.

Ebola og zika overrasket oss

I 2015 rammet ebola-viruset Vest-Afrika i en grufull epidemi. I 2016 rammet zika-viruset for alvor Sør-Amerika, og mange fostre ble alvorlig misdannet. Det har vist seg at begge disse virusene kan overføres ved blod og sex. En viktig forskjell fra HIV, er at en betydelig andel av de smittede får tydelige symptomer bare dager etter smitte. Dermed ble epidemiene oppdaget, og blodbankene kunne ta forholdsregler. Men hva om det neste viruset som kommer ut fra regnskogen i Afrika, gir symptomer først etter ti år, slik HIV gjør? Et slikt virus kan spre seg ved sex i årevis før vi oppdager det. Spredningen vil, som alle andre seksuelt overførbare smittestoff, være særlig rask og utbredt blant menn som har sex med menn.

La oss lære av historien. Hadde den nye regelen (12 måneders utestengelse fra blodgivning for menn etter siste sex-kontakt med annen mann) vært gjeldende rundt 1980 da HIV kom til Norge, ville den ikke ha avverget katastrofen som rammet blodmottakerne. Vi bør opprettholde regler som hindrer en gjentakelse av den tragedien med et framtidig virus med samme egenskaper som HIV.

Ingen har rett til å gi blod

Ingen bør velge å tolke blodbankens utvelgingsrutiner som diskriminering eller homofobi. Saken dreier seg om atferd, ikke legning. Homofiles frigjøringskamp er viktig, men bør ikke føres i blodbanken. For å beskytte blodmottakerne, må blodbanken sortere bort givere som på grunn av sin atferd har større risiko for å ha kjente og ukjente smittestoffer i sitt blod, og kriteriene må være enkle å praktisere. Ingen har rett til å gi blod, for hovedpersonen i blodbanken er ikke blodgiveren, men den som bærer risikoen ved å motta blod, nemlig pasienten.

(Publisert som kronikk i Aftenposten 9.12.2016.)

 

Oppdatering 10.1.2016: To motinnlegg til denne kronikken ble publisert i Aftenposten. Preben Aavitslands tilsvar ble publisert i Aftenposten 9.1.2016 og gjengis her:

 

Blodgivning og atferd

Jon Ole Whist fra Åpne Høyre og Benedikte Pryneid Hansen, leder for FRI, har misforstått dagens regler for blodgivning, endringene og min kritikk av endringene. Reglene omtaler ikke givernes seksuelle legning. Det er atferden hos noen menn, nemlig sex med annen mann, som utelukker fra blodgivning – for alltid med dagens regler og for ett år med nye regler. De nye reglene innebærer ingen likestilling: Ola kan gå rett i blodbanken etter sex med sin kone, mens Per må leve ett år i sølibat etter sex med sin ektemann.

Min skepsis til endringen har ikke noe å gjøre med ærligheten til Ola eller Per, men med følgende:

Nye virus som kan smitte ved blodoverføring og ved sex, oppstår av og til hos mennesker. Dersom et slikt virus har lang inkubasjonstid, kan det spre seg vidt før sykdommen og viruset oppdages. Det skjedde med både HIV og hepatitt C-viruset på 1980-tallet. Et slikt virus vil få mye større utbredelse blant menn som har sex med menn og blant prostituerte. Helsedirektoratet vil nå slippe dem inn i blodbanken ett år etter den risikofylte atferden, men det kan være altfor tidlig til at det nye viruset er oppdaget slik at blodbanken kan ta sine forholdsregler.

 

Forfatteren er professor ved Universitetet i Oslo, overlege ved Folkehelseinstituttet og kommuneoverlege i Arendal. Artikkelen står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis synet til hans arbeidsgivere.

Del denne artikkelen