Kommer Svartedauen tilbake?

Blant dyr i regnskogen finnes flere hundre tusen virus som kanskje kan smitte mennesker. Vil ett av dem forårsake en like stor katastrofe som Svartedauen?

Forrige onsdag [16.5.2017] viste NRK1 en ny dokumentarfilm om Svartedauen, pestepidemien som på midten av 1300-tallet tok livet av annenhver européer. Filmen var laget av de lokale filmskaperne Ole Bernt Tellefsen og Kristian Landmark, var spilt inn på Agder og hadde lokale skuespillere og statister. Filmen gir anledning til ettertanke om vår sårbarhet for epidemier.

Pestepidemier oppstår i samspillet mellom pestbakterien, lopper, gnagere og mennesker under påvirkning av klimatiske og sosioøkonomiske forhold.

Blodsugende lopper bringer pestbakteriene fra syke til friske gnagere eller mennesker. Under huden fraktes bakteriene til lymfeknutene, gjerne i lysken eller i armhulen. Her foregår kampen mellom bakterien og immunsystemet: Pasienten får feber, og lymfeknutene blir til hovne og smertefulle byller. Pasienten har byllepest, som er livsfarlig, men som smitter bare via lopper. Fra lymfeknutene kan bakteriene spre seg med blodet til lungene. Da får pasienten dødelig lungepest. Lungepest smitter lett med spyttdråper.

Svartedauen var trolig både byllepest som følge av smitte med lopper fra rotter og mennesker, og lungepest som følge av smitte direkte mellom mennesker. Spørsmålet diskuteres imidlertid fortsatt blant medisinhistorikere.

Svartedauen var trolig både byllepest som følge av smitte med lopper fra rotter og mennesker, og lungepest som følge av smitte direkte mellom mennesker.

Pest finnes i dag blant ville gnagere i alle verdensdeler unntatt Oseania, og av og til spres smitten til rotter nær mennesker. Hvert år blir noen hundre mennesker smittet, hovedsaklig på Madagaskar og i Kongo, etter bitt av lopper fra ville gnagere eller rotter. En ny, stor pestepidemi er lite sannsynlig, og vi vet hvordan spredningen skal stoppes: Ved å bekjempe loppene først og deretter rottene.

Dyrene i regnskogen antas å bære på flere hundre tusen ulike virus. Ett av dem hoppet for rundt hundre år siden over på mennesker og forårsaket aidsepidemien. Mennesker beveger seg nå stadig dypere inn i regnskogen for å hogge tømmer eller finne mat. Mange virus har de siste tiårene hoppet fra dyr, særlig flaggermus, til mennesker. De har navn som Ebola, Nipah, Hendra, Zika, MERS, SARS, Andes, Sabia og Menangle. For at et slikt nytt menneskevirus skal gi en global epidemi, må viruset smitte så lett mellom mennesker at hver pasient i gjennomsnitt smitter minst én ny person.

Mange virus har de siste tiårene hoppet fra dyr, særlig flaggermus, til mennesker.

Vi kaller dette tallet for epidemiens reproduksjonstall, og det er produktet av fire faktorer:

  • Smittsomheten, altså risikoen for smitte ved kontakt med en smittet. Viruset spres enklest med spyttdråper som pasienten hoster ut, og som kan sveve mange minutter i lufta før de treffer et annet ansikt.
  • Kontakthyppigheten, altså hvor ofte menneskene er i kontakt med hverandre på en potensielt smittefarlig måte. Viruset spres best i tettbefolkede områder. Bare i Kongo bor i dag like mange mennesker som i hele Europa før Svartedauen, altså rundt 80 millioner. Fly kan bringe mennesker med nye virus til alle verdenshjørner i løpet av et par dager.
  • Smittevarigheten, altså hvor lenge den smittede er smittsom. Viruset spres lettere hvis de smittede blir smittefarlige før de blir syke.
  • Andelen mottakelige i befolkningen. For nye virus er andelen 100 %. Epidemien blir større hvis de overlevende ikke blir immune og dermed kan smittes på nytt.

Smittevern dreier seg om å redusere disse fire faktorene. Mot et nytt virus kan vi se bort fra de to siste faktorene: Vi har verken vaksiner som gjør folk immune, eller legemidler som gjør folk smittefrie.

Dermed må vi gripe til de gamle smitteverntiltakene. Dersom smitten skjer med spyttdråper, kan vi redusere smittsomheten gjennom bedre hygiene, som hindrer spyttdråpene å nå fram til andre menneskers munn og nese direkte eller via gjenstander, altså hostehygiene, håndhygiene og kanskje munnbind. Og vi kan redusere kontakthyppigheten ved å isolere de smittede og karantenere de mistenkt smittede. Dersom smitten kan skje før man blir syk, kan vi be befolkningen holde seg borte fra andre mennesker og begrense reising; i praksis et umulig tiltak.

 

Det er langt fra sikkert at disse tiltakene er tilstrekkelige. Det er altså grunn til bekymring.

Denne uka har verdens helseministre vært i Genève for den årlige verdenshelseforsamlingen. Her har de drøftet hvordan verden skal forberede seg på nye epidemier etter den grusomme Ebola-epidemien i Vest-Afrika.

Et første tiltak er å forbedre oppdagingen av og varslingen om epidemier. Vi så for et par uker siden hvordan varslingen skal foregå: Fra en liten landsby i fjerntliggende deler av Kongo gikk varslet om en Ebola-epidemi til landets smitteverninstitutt og derfra til Verdens helseorganisasjon i Genève og så ut igjen til alle verdens smitteverninstitutter, deriblant Folkehelseinstituttet i Norge. Da kunne ressurser mobiliseres for hjelpe de lokale helsemyndighetene å kvele epidemien på arnestedet.

Et langsiktig tiltak er å bygge ut helsetjenester for hele verdens befolkning. Da kan syke isoleres og behandles, epidemier oppdages og varsles, og samfunn informeres og vernes mot smitte.

Et langsiktig tiltak er å bygge ut helsetjenester for hele verdens befolkning.

Et tredje tiltak er å bygge kapasitet til raskt å kunne utvikle, prøve ut og produsere vaksiner mot nye virus. Et nytt, internasjonalt, offentlig-privat partnerskap med base i Oslo skal stimulere utvikling av vaksiner.

En ny global epidemi av Svartedauens format er dessverre fortsatt mulig, for verden er bare litt mindre sårbar enn i Middelalderen.

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 26. mai 2017.)

Forfatteren er professor ved Universitetet i Oslo, overlege ved Folkehelseinstituttet og kommuneoverlege i Arendal. Artikkelen står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis synet til hans arbeidsgivere.


Publisert

i

av

Kommentarer

2 kommentarer til “Kommer Svartedauen tilbake?”

  1. […] Om faren for nye, alvorlige epidemier i anledning dokumentarfilmen Svartedauen. 26. mai […]

  2. […] Om faren for nye, alvorlige epidemier i anledning dokumentarfilmen Svartedauen. 26. mai […]