Mellom handel og smittevern

Mellom handel og smittevern

Hvordan kan vi begrense spredningen av smittsomme sykdommer mellom landene uten å hemme handel og reising? Denne måneden feirer vi tiårsjubileet for et forsøk på en løsning.

Smittestoffer har alltid fulgt handelsfolkene og deres varer, husdyr, rotter og insekter. Svaret på epidemier har derfor ofte vært å stoppe handel og holde de fremmede ute. Konflikten mellom handelsfolk og helsemyndigheter har preget europeisk historie.

På 1800-tallet ble handelen mellom havnene rundt Middelhavet hemmet av sterke karantenetiltak iverksatt av helsemyndigheter som ville beskytte sin havneby mot koleraen fra Østen. De britiske handelskompanienes ønsket friere handel og presset fram en konferanse mellom de berørte landene i Paris 1851. Ut av denne kom det første forsøket på et felles, internasjonalt karantenereglement. Dette ble revidert flere ganger, blant annet da Robert Koch oppdaget koleraens natur mot slutten av århundret. Verdens helseorganisasjon (WHO) overtok ved sin opprettelse i 1948 arbeidet med å oppdatere reglene, som etter hvert fikk navnet Internasjonalt helsereglement (IHR).

Utover 1990-tallet ble en stor svakhet i IHR avslørt i møte med stadig nye epidemier og en eksplosivt økende internasjonal handel med varer og dyr: Reglene gjaldt bare kolera, pest og gulfeber. Ved andre epidemier var det ingen varslingsplikt og fritt fram for overdrevne tiltak fra stater som ville demonstrere handlekraft eller bli kvitt handelskonkurrenter. Konsekvensen ble, naturlig nok, at landene forsøkte å skjule sine epidemier av frykt for å bli utsatt for handelsrestriksjoner fra verden forøvrig. Rammede land så ingen fordeler i å slå epidemialarm tidlig, og andre land så ikke noen fordel i å være tilbakeholdne med tiltakene.

Sars-epidemien i 2003 blottstilte dette anarkiet i internasjonalt smittevern.

Sars-epidemien i 2003 blottstilte dette anarkiet i internasjonalt smittevern. Den alvorlige epidemien oppsto i Sør-Kina etter at et dyrevirus klarte å smitte nokså lett mellom mennesker. Rundt 10 % av de smittede døde. Kina prøvde i mange uker å skjule epidemien for WHO og resten av verden; varslingsplikten gjaldt jo bare pest, kolera eller gulfeber. Da epidemien spredte seg med reisende til Hongkong, Vietnam, Singapore og Canada, svarte flere land med handelsrestriksjoner og innreiseforbud. Et land stoppet import av leketøy fra Hongkong med smittevern som begrunnelse. Klokkeselgere fra Østen ble nektet deltaking på en messe i Sveits.

WHOs sjef, Gro Harlem Brundtland, tok styringen. Hun forlangte og fikk åpenhet fra Kina, varslet verdenssamfunnet og ga tydelige råd om hva landene burde og ikke burde gjøre mot sars-epidemien. Verken innreiseforbud eller handelsrestriksjoner ble anbefalt, og de fleste land respekterte dette.

WHOs sjef, Gro Harlem Brundtland, tok styringen.

Sars satte fart i WHOs arbeid med å revidere IHR. Jeg ble med i de intense forhandlingene som startet høsten 2004. Etter flere måneders forhandlinger ble to hundre land enige om tre viktige prinsipper:

  • Alle land forplikter seg til å bygge systemer som kan oppdage og varsle WHO om epidemier – uansett sykdom – og så bekjempe epidemiene på arnestedet før de sprer seg.
  • WHO kan bygge sitt arbeid på all informasjon, ikke bare offisielle varsler fra landenes myndigheter.
  • WHO koordinerer den internasjonale epidemibekjempelsen og anbefaler tiltak. Land som velger unødvendig strenge tiltak, må begrunne dem vitenskapelig overfor resten av verden.

Tanken er altså at alle land skal være åpne om sine epidemier, og så skal WHO beskytte dem mot urimelige handels- og reiserestriksjoner fra andre land. Det nye IHR trådte i kraft 15. juni 2007. Nå ti etter kan vi studere virkningen, blant annet under influensapandemien i 2009 og ebola-epidemien i 2014-15. Jeg deltok i WHOs evaluering etter begge.

Tanken er altså at alle land skal være åpne om sine epidemier, og så skal WHO beskytte dem mot urimelige handels- og reiserestriksjoner fra andre land.

Under influensapandemien i 2009 varslet Mexico tidlig, og WHO ga råd om tiltak. Noen få land valgte imidlertid å gå lengre enn anbefalt; de stoppet import av svin fra Nord-Amerika, et tiltak som var smittevernmessig tøvete, men som ga konkurransefordeler for hjemlig svineindustri. Det var nettopp slike tilsnikelser IHR skulle forhindre.

Verken Guinea, Sierra Leone eller Liberia hadde de pålagte systemene for å oppdage, varsle om og stoppe en ebola-epidemi. Det sto ikke på vilje, men på evne til å prioritere beredskap mot framtidige epidemier framfor helsetjenester for dagens pasienter med malaria, tuberkulose og lungebetennelse. Flere land krevde tre måneders karantene for skip fra Vest-Afrika, ni flyselskaper stoppet alle flyvninger til regionen, og noen land nektet visum til innbyggerne fra de rammede landene, alt mot WHOs råd. Slike tiltak isolerte landene, hemmet handelen og forsterket dermed de tre landenes ulykke. Signalet til andre var uheldig: Det lønner seg ikke å varsle verdenssamfunnet om epidemier.

Reglene for globalt smittevern, altså IHR, etterleves bare delvis etter å ha virket i ti år nå. Mange land har for dårlig beredskap til å kunne oppdage og kvele en epidemi tidlig. Flere land ser ut til å ville ignorere WHOs råd og velge meningsløst strenge tiltak som hemmer handel med rammede land. Disse utsiktene kan skremme land fra å være åpne om sine epidemier, og dermed blir vi alle mer utrygge. Løsningen er at Norge og andre vestlige land støtter bygging av beredskap i fattigere land og ved framtidige epidemier følger WHOs nøkterne råd.

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 30. juni 2017.)

Forfatteren er professor ved Universitetet i Oslo, overlege ved Folkehelseinstituttet og kommuneoverlege i Arendal. Artikkelen står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis synet til hans arbeidsgivere.

Del denne artikkelen