Demografisk dans

Norske kvinner får færre barn enn noen gang. Vi bør finne ut hvorfor og gjøre noe med det.

På nesten alle rangeringer av land etter positive samfunnsforhold kommer Norge på eller nær toppen. Det gjelder lykke, rikdom, helsetjenester, antikorrupsjon, likestilling, demokrati, rettssikkerhet, frihet, pressefrihet og sikker mange andre kvaliteter også. Vi kan slå fast at Norge er verdenshistoriens mest vellykkede land.

Vi kan slå fast at Norge er verdenshistoriens mest vellykkede land.

Norge er økonomisk, sosialt og snart miljømessig bærekraftig, men ikke demografisk bærekraftig. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil norske kvinner, hvis tallene fra 2017 fortsetter, i gjennomsnitt føde bare 1,62 barn hver. Det trengs over 2 for å opprettholde befolkningen. Kvinner av fødselskullet 1970 var det siste som var over denne grensa ved fylte 45 år, altså i 2015. Kvinnegenerasjonen før, født i 1940, hadde i gjennomsnitt 2,35 barn da de fylte 45 år.

Blant 1940-årgangen av kvinner fikk 46,7 % tre eller flere barn før de ble 45 år. Tilsvarende andel for 1970-årgangen var 30,7 %, og senere årganger ligger an til å velge små barnekull i enda større grad. Da jeg vokste opp på 1960- og 1970-tallet, hadde hver sjette familie minst fire småbarn. I dag gjelder det rundt 1 av 20 familier.

Utviklingen henger sammen med alder for første barn. 1940-årgangen av kvinner startet med sine barnefødsler som 22-åringer, 1970-årgangen som 27-åringer. Den typiske førstegangsfødende i dag er 30 år gammel. Kvinner av i dag venter altså lenger før de får sitt første barn, og de får helst bare to, til nød tre barn.

Nordmenn blir dermed et utdøende folkeslag. Vi havner på rødlista! Dette er et paradoks. Vi har skapt et bedre samfunn enn noen før oss har klart, og så vil ikke folk føde barn inn i dette samfunnet!

Nordmenn blir dermed et utdøende folkeslag.

Sosialdemokratiets prosjekt, som Tage Erlander formulerte det, var å bygge dansegulv som enkeltmenneskene kunne danse sine egne liv på. Det har vært vellykket. Par møtes og danser heftig. Problemet er bare at de ikke går hjem sammen og fortsetter dansen. Eller kanskje gjør de det, men det blir ikke barn av det. Stadig bedre prevensjonsmidler, riktigere bruk av dem og selvbestemt abort som nødløsning har gitt kvinner effektiv kontroll over egen reproduksjon. Kvinner danser gjerne, men venter med å bytte ut dansen med amming og bleieskift; de skal bare bruke det flotte dansegolvet litt mer først.

Den demografiske utfordringen er blitt kamuflert av innvandring av unge voksne som har fått barn her og dermed bidratt til at fødselskullene har kunnet ligge mellom femti og seksti tusen, i 2017 på 56 600. Innvandringen sammen med høyere levealder har også ført til at befolkningen har vokst.

Debatten om demografien kan fort bli vanskelig. Noen temaer der synspunktene og følelsene er sterke, vil komme opp. Det kan gjelde morsrollen, fødselspenger, pappapermisjon, kontantstøtte, likestilling, abort, kunstig befruktning, innvandring og surrogati for å nevne noen.

Debatten om demografien kan fort bli vanskelig.

Debatten kan lettes dersom vi først blir enige om at selvbestemmelsen må ligge til grunn. Den omfatter sex, prevensjon, svangerskap og abort. Samfunnet skal ikke overstyre individenes valg på disse områdene, men samfunnet kan se til at valget kan tas så uavhengig av hindre som mulig, enten disse kommer fra økonomien, slekta, religionen, lovverket, arbeidslivet, utdanningslivet eller andre kanter.

Debatten kan starte med kunnskap om årsaker til at kvinner nå føder færre barn og starter i høyere alder. Litt kunnskap finnes i tidligere forskning. Forskere ved Statistisk sentralbyrå fant at kvinnens arbeidssituasjon påvirker alder ved første fødsel. Mange kvinner venter til de har vært i arbeid ei stund før de starter med sine fødsler, for da har de økonomisk trygghet, og da får de betalt permisjon (foreldrepenger). Når alder for første fødsel da blir høy, for eksempel fordi en lang utdanning skal fullføres først, rekker man kanskje ikke mer enn to barn før biologien sier stopp, eller man føler seg for gammel til å bli mor igjen. Forskerne fant at høye arbeidsledighetstall i kommunen førte til at noen færre tobarnsmødre valgte å få nummer tre.

Andre har spekulert på om selve svangerskapet og barselperioden blir for slitsom. Det er et press på å jobbe fram til et par uker før fødsel, til å føde uten skikkelig effektiv smertelindring, til å komme seg hjem fra sykehuset bare noen timer etter fødselen, til å være tilbake på jobben bare noen uker etterpå og til å amme iallfall første halvåret.

Det trengs opplagt mer presis kunnskap, og da kan ikke forskerne bare studere statistikken. De må ut og spørre folk, særlig kvinner: Hvorfor venter du til du er 30 år med å få barn? Hvorfor stoppet du etter to barn? Hva skal til for at du vil ha barn som 25-åring? Hva skal til for at du vil ha tre eller fire barn? Kanskje finner man noen forklaringer som det går an å gjøre noe med.

De må ut og spørre folk, særlig kvinner

Debatten kan da fortsette om tiltak som er rettet mot de påviste årsakene. For eksempel, dersom kvinner utsetter første fødsel fordi de vil tjene opp rett til fødselspenger først, kan man vurdere å gi fødselspenger uavhengig av opptjening. Dersom kvinner velger bort barn fordi det straffer seg økonomisk senere i livet, kan vi gi ekstra pensjonspoeng for hver fødsel. Tiltakene må imidlertid vurderes nøye, for de kan bli dyre og ha utilsiktede konsekvenser.

Den demografiske debatten er sammensatt. Det finnes nok ingen enkle svar om årsakene og løsningene. Jeg foreslår derfor et større forskningsprogram og en offentlig utredning.

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 21. april 2018.)

(Illustrasjonen: «Pregnancy» av Bill McConkey (Bill McConkey. CC BY).)

 

Forfatteren er professor ved Universitetet i Oslo, overlege ved Folkehelseinstituttet og kommuneoverlege i Arendal. Artikkelen står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis synet til hans arbeidsgivere.


Publisert

i

av

Kommentarer

2 kommentarer til “Demografisk dans”

  1. […] Om lave barnetall og den vanskelige debatten om tiltak. 21. april […]

  2. […] Om lave barnetall og den vanskelige debatten om tiltak. 21. april […]