Viruset fra jungelen

Viruset fra jungelen

Det nye ebolautbruddet i Kongo blir trolig stoppet på et par måneder, men kan også utvikle seg til en katastrofal epidemi.

Over førti år etter at ebolaviruset ble oppdaget i 1976 under to alvorlige epidemier av blødningsfeber i Kongo og Sudan, har man ikke klart å finne ut hvor viruset kommer fra. Man tror det lever i en bestemt flaggermusart, som ikke blir syk av viruset. Herfra har viruset flere veier til mennesket. Mennesker og andre pattedyr kan bli smittet ved å spise flaggermusene eller ved å komme i kontakt med deres kroppsvæsker. Mennesker kan også bli smittet fra kroppsvæsker til disse andre pattedyrene, gjerne apekatter, ved slakting og spising. I mange afrikanske land er ville jungeldyr en viktig proteinkilde.

Når et menneske først er smittet, kan en epidemi starte når andre mennesker smittes ved kontakt med den sykes kroppsvæsker før eller etter døden. I mange utbrudd har gravferdsseremonier som innebærer at gjestene berører den døde, vært en viktig spreder av viruset. Mest utsatt for smitte er dermed familie og venner til pasientene og helsepersonell.

Mest utsatt for smitte er dermed familie og venner til pasientene og helsepersonell.

Mellom et par dager og tre uker etter smitten oppstår nokså plutselig de første symptomene, og samtidig blir pasienten smittsom for andre. Det starter gjerne med feber, muskelsmerter og halsvondt og fortsetter med oppkast og diaré og etter hvert blødninger fra tannkjøtt og tarmen. Standarden på den medisinske behandlingen avgjør om dødsrisikoen er 10 % eller 80 %. Enkel væskebehandling, helst intravenøst, kan redde liv.

Standarden på den medisinske behandlingen avgjør om dødsrisikoen er 10 % eller 80 %.

I begynnelsen av mai kom de første meldingene fra helsetjenesten i Bikoro i Kongo om flere pasienter med alvorlig sykdom eller dødsfall, men usikker diagnose. Etter få dager ble diagnosen klar, og den 8. mai ble verdens varslet om Kongos niende ebolautbrudd. Så langt har man funnet over seksti pasienter, og nesten halvparten er døde. Mange av de første pasientene deltok i gravferden til en person som trolig døde av ebolasykdom.

Utbruddet foregår i landsbyer i en innlandsprovins, men nær Kongofloden. Nærmere havet renner floden, som er den viktigste transportåren i landet, forbi gigantbyen Kinshasa og nabolandets hovedstad Brazzaville på den motsatte bredden.

Etter den katastrofale ebola-epidemien i Vest-Afrika i 2014-15 da over elleve tusen mennesker døde, deltok jeg i evalueringen av innsatsen til Verdens helseorganisasjon (WHO). Kritikken mot WHO og medlemslandene var alvorlig, blant annet for undervurdering av risikoen og sein støtte til bekjempingen. Etter dette har WHO styrket sitt arbeid med epidemier, et krisefond er bygd opp, utrykningsstyrker av helsepersonell og epidemieksperter er klargjort, og mange land støtter afrikanske land i å bygge bedre beredskap mot epidemier. Eksperter fra Folkehelseinstituttet bidrar til å gjøre Malawi og Ghana bedre forberedt på epidemier.

De riktige tiltakene kom raskt i gang i Kongo. Det viktigste nå er å finne alle pasienter og flytte dem til et helsesenter for livreddende behandling. Deretter må alle deres kontakter følges opp i tre uker. Ved sykdomstegn må disse menneskene testes for ebolasykdom og hentes ut av sitt lokalmiljø mens de venter på svaret. Så må man sørge for at alle som dør av mulig ebolasykdom, begraves uten smittefare for gjestene. Det haster, for det gjelder å unngå at en kontakt reiser til Kinshasa før han blir syk der og kanskje tenner gnisten for en katastrofal storbyepidemi.

Det haster, for det gjelder å unngå at en kontakt reiser til Kinshasa før han blir syk der og kanskje tenner gnisten for en katastrofal storbyepidemi.

Tiltakene er velkjente og har stoppet alle tidligere utbrudd, men er i praksis svært utfordrende å gjennomføre i et land som Kongo. Den første utfordringen er logistikken. Veiene er få og dårlige, det er få flyplasser, og telenettet er dårlig utbygd. Den andre utfordringen er samarbeidet med lokalbefolkningen. Overtro og manglende forståelse for virus og smitte svekker befolkningens etterlevelse av smitteverntiltakene, særlig at syke skal legge seg inn på helsesenteret og at gravferder må skje uten at den døde berøres. Allerede har to svært syke pasienter rømt fra helsesenteret for å delta i en gudstjeneste før de døde like etterpå, noe som kan ha utsatt de andre troende for alvorlig smittefare.

Tiltakene er velkjente og har stoppet alle tidligere utbrudd

Utfordringene med personell, utstyr og penger er i ferd med å bli løst gjennom bidrag fra WHO og andre FN-organisasjoner, andre land og frivillige organisasjoner.

Ved dette utbruddet har man tilgang på et nytt smitteverntiltak. Under utbruddet i Guinea i 2015 viste et stort forsøk under ledelse av blant andre Folkehelseinstituttet at en ny ebolavaksine utviklet ved det canadiske folkehelseinstituttet er svært effektiv. Den tas nå i bruk i Kongo i såkalt ringvaksinasjon. Hver gang et nytt tilfelle oppdages, vaksinerer man alle personene i en krets rundt pasienten. I tillegg får helsepersonell og gravferdspersonell vaksinen.

Risikoen for at noen smittede skal reise til Norge nå er i praksis null.

Risikoen for at noen smittede skal reise til Norge nå er i praksis null. Hvis utbruddet sprer seg til Kinshasa eller Brazzaville, vil risikoen fortsatt være svært lav. Så mens Folkehelseinstituttet følger situasjonen og gir råd til myndigheter og eventuelt til sykehus, kommuner og publikum her hjemme, er den viktigste oppgaven for norske myndigheter å støtte Kongo med penger, utstyr og personell gjennom WHO, EU, Leger uten grenser og Røde kors. Det man iallfall ikke skal gjøre, er å stoppe all trafikk til og fra Kongo og dermed ramme bistanden til og handelen med det fattige landet.

 

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 26. mai 2018.)

(Foto tatt av Cynthia Goldsmith ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC), USA.)

 

Forfatteren er professor ved Universitetet i Oslo, overlege ved Folkehelseinstituttet og kommuneoverlege i Arendal. Artikkelen står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis synet til hans arbeidsgivere.

 

Del denne artikkelen