Byråkrati og beredskap

Byråkrati og beredskap

Alvorlige epidemier kan ramme også Norge. Det er derfor på høy tid å fjerne en viktig sårbarhet i landets epidemiberedskap.

Forrige uke dro jeg til Genève for å lede et møte i WHOs krisekomité for ebola-epidemien i Kongo. Etter at den første pasienten ble oppdaget over grensa i Uganda, er det behov for tiltak som kan hindre mer spredning over grensene og aller helst kvele epidemien i Kongo.

På veien hjemover reflekterte jeg over hva et samfunn trenger for å unngå eller iallfall håndtere en alvorlig epidemi. Jeg tenkte på rein mat og reint vann, sikker håndtering av avløp og søppel, skadedyrbekjempelse, vaksinasjon og varme, tørre boliger. I sykehus og kommuner trengs kvalifisert personell som kan undersøke, informere, behandle, pleie og kanskje isolere pasientene. Til støtte for disse trengs laboratorier som kan påvise smittestoffene, og epidemiologer som kan overvåke forekomsten av smittsomme sykdommer, forske og gi råd om tiltak. Det er en stor fordel dersom befolkningen er opplyst og har tillit til myndighetene.

Norge har mye av dette på plass. Smittsomme sykdommer er derfor et nokså begrenset problem her hjemme. Store utbrudd kan oppstå når noen av faktorene svikter. På Askøy var det drikkevannsforsyningen som sviktet da mange hundre innbyggere nylig ble smittet med Campylobacter-bakterien.

På ett felt skårer vi imidlertid dårlig.

På ett felt skårer vi imidlertid dårlig. Det gjelder behovet for klar ansvarsplassering, særlig når det haster. Da er uklarheter for gift å regne. Erfaringen etter Tsjernobyl-katastrofen var at ansvaret for atomberedskapen måtte samles i én etat, Statens strålevern. Hva må til for at vi skal innse det samme for epidemiberedskapen?

Her har nemlig staten valgt å dele ansvaret på to etater

Her har nemlig staten valgt å dele ansvaret på to etater. Folkehelseinstituttets tre hundre medarbeidere innen smittevern forsker, overvåker forekomsten av smittsomme sykdommer, etterforsker utbrudd, sørger for vaksiner til befolkningen og gir råd og bistand til kommuner, helsepersonell og publikum. Helsedirektoratet med sine to-tre medarbeidere dedikert til smittevern skal gi råd og instrukser til kommuner og helsepersonell og koordinere håndteringen av smittekriser.

Slik har arbeidsfordelingen vært siden 1990-tallet. Siden da har det vært eksempler på dobbeltarbeid, revirkamp og til tider dårlig samarbeid mellom de to etatene. Verre er det at grenseflaten mellom dem, hvor den ene etatens ansvar slutter og den andres begynner, er uklar. I rolige tider fører det til at energi går til spille i «koordinering» og «forankring». Under kriser er det egentlig ikke tid til sånt. Under influensapandemien for ti år siden kastet mine medarbeidere og jeg ved Folkehelseinstituttet bort altfor mye tid på å forklare kolleger i Helsedirektoratet hva som skjedde og samtidig passe på at de ikke tok dumme beslutninger. Det lyktes stort sett.

I en spørreundersøkelse svarte kommunenes smittevernleger at det «ofte skapes uklare situasjoner når begge de to forvaltningsorganene gir råd i forbindelse med en og samme smittevernsituasjon. Det oppleves f.eks. forvirrende at det kommer informasjonsmateriell fra både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet om samme tema.»

Det kan jeg underskrive på fra min posisjon som smittevernlege i et par Agder-kommuner. I høst fikk vi fra Folkehelseinstituttet som vanlig influensavaksiner og lenker til informasjonsmateriell på instituttets nettside. Men så dukket det opp et brev også fra Helsedirektoratet om influensavaksinasjon med henvisning til deres nettsider. Forvirrende? Ja, virkelig. I vår fikk vi brev fra Folkehelseinstituttet om rabiesvaksinasjon av reisende og om meslingevaksinasjon. Det pussige var at det siste brevet kom direkte mens det første hadde gått via Helsedirektoratet og Fylkesmannen. Jeg vet ikke hvorfor.

Forvirrende? Ja, virkelig.

Forventningen fra landets smittevernleger til myndighetene har vært tydelig: rydd opp! Helse- og omsorgsdepartementet tok hintet og dannet en arbeidsgruppe med de to etatene for å finne en vei framover og spikre ny ansvarsfordeling gjennom endringer i smittevernloven. Dette var déjà vu. Den samme prosessen med akkurat de samme problemstillingene var jeg gjennom for tjue år siden. Og som den gang var etatene rykende uenige om veien framover. Det endte derfor med at departementet foreslo bare bagatellmessige endringer.

Dette var déjà vu.

Folkehelseinstituttet pekte i høringen på at forslaget ikke løste de grunnleggende utfordringene, nemlig «parallell rådgivning, uklar ansvarsfordeling og uhensiktsmessig ressursbruk ved stadig samordning av og forankring i de to etatene». Helsedirektoratet protesterte innbitt på en foreslått plikt til å «basere sin veiledning, opplysning og vedtak på kunnskap fra Folkehelseinstituttet». Fryd og gammen der, altså.

På Stortinget for et par uker siden ba opposisjonen om at regjeringen kom tilbake med et tydeligere forslag til «rollefordeling mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som tydeliggjør ansvar og oppgaver i krisesituasjoner knyttet til smittevern», men den ansvarlige statsråden frarådet dette fordi: «I det daglige er dette en lite problematisk arbeidsdeling.» Jommen sa jeg smør!

Dermed videreføres den ufornuftige splittingen av oppgaver.

Dermed videreføres den ufornuftige splittingen av oppgaver. Det er en svakhet for landets epidemiberedskap. Epidemier må håndteres av dem som kan det, og uklar ansvarsfordeling må unngås. Derfor mener jeg etter snart tretti års erfaring med kommunalt, statlig, europeisk og globalt smittevernarbeid at det eneste fornuftige er å samle det statlige smittevernansvaret i én etat.

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 22.6.2019.)

(Bilde fra WHOs Twitter-strøm viser Preben Aavitsland under møtet i WHOs krisekomité 14. juni.)

Del denne artikkelen