Den som leter, finner gjerne et eller annet

Den som leter, finner gjerne et eller annet

Å lete etter kreft hos friske mennesker kan være god business, men kan skade pasienter og koste helsevesenet dyrt.

Kroppen er bygd opp av mange tusen milliarder celler som fornyes gjennom celledeling. Prosessen styres av arvestoffet i hver celle og påvirkes av omgivelsene. Noen ganger oppstår det alvorlige feil som slipper gjennom kroppens egen kvalitetskontroll. Da kan celler dele seg vilt og uhemmet, ødelegge alt rundt seg og spre seg gjennom blod eller lymfeårer til andre deler av kroppen og danne avleggere der. Det kalles kreft.

Folks frykt for kreft og deres håp om å kunne oppdage og fjerne kreften før den gjør skade, er gjort til en forretningsidé for kommersielle helseselskaper. Et slikt selskap med klinikker over hele landet og 19 røntgenleger i stallen tilbyr «helsesjekk» av tolv organer ved hjelp av ultralyd. Prisen er 2390 kroner, og selskapet anbefaler at du gjentar undersøkelsen annethvert år. Selskapet er i sterk vekst og svært lønnsomt. Av en omsetning i 2018 på 22,4 millioner kroner kunne eieren putte 4 millioner rett i lomma. (Det er slikt som i visse kretser gjerne omtales som den innovative helsenæringen; den som skal vise oss i den offentlige helsetjenesten hvordan vi kan drive effektivt.)

Folks frykt for kreft og deres håp om å kunne oppdage og fjerne kreften før den gjør skade, er gjort til en forretningsidé for kommersielle helseselskaper.

Selskapets eier spiller nettopp på folks frykt når han til Dagbladet sier: «Oppdager vi en ondartet tilstand i tide, er det 90 til 100 prosent sjanse for at vi overlever. Venter man til symptomene begynner å melde seg, kan overlevelsessjansene være halvert.»

Det høres fornuftig ut: liv kan reddes hvis man finner kreftsvulstene før de gir noen plager! Dessverre er det langtfra så enkelt. Et funn ved slike screeningundersøkelser for kreft kan nemlig gi fem ulike situasjoner eller diagnoser:

Det høres fornuftig ut: liv kan reddes hvis man finner kreftsvulstene før de gir noen plager! Dessverre er det langtfra så enkelt.

Funnet kan være en feildiagnose; det er ikke kreft, men noe annet og ufarlig. Sannsynligheten for at det er en feildiagnose, avhenger av hvor følsom og treffsikker testen er, men også av hvor utbredt denne kreftformen er blant dem som blir undersøkt.

Tenk deg en kreftform som finnes hos én av tusen mennesker uten at de merker det. Så leter man hos 100 000 mennesker med en test som er så følsom at den finner 99 % av tilfellene og samtidig så treffsikker at 99 % av de friske får riktig svar. Testen vil da slå riktig ut hos 99 av de 100 syke, men den vil også slå feilaktig ut hos 1 % av de friske, altså 999 mennesker. Den som har fått en positiv test, vet ikke om hun er blant de 99 syke eller de 999 friske. Det er bare 9 % risiko (99/1098) for at hun har kreft til tross for at kreft-testen slo ut. Det er 91 % sannsynlighet for at hun har fått en feildiagnose.

Funnet kan være en overdiagnose. Det er kreft, men svulsten er så liten og vokser så langsomt at pasienten aldri ville ha merket den før han dør som gammel mann av noe helt annet.

Funnet kan være en nytteløs diagnose. Det er kreft, men av en type eller størrelse som det ikke finnes helbredende behandling for, så pasienten vil dø uansett om kort tid. Det eneste pasienten har oppnådd, er at perioden i lykkelig uvitenhet blir kortere.

Funnet kan være en unødvendig diagnose. Det er kreft, men behandlingen for denne krefttypen er like god (eller dårlig) nå som den ville ha vært seinere når symptomene meldte seg.

Funnet kan være en livreddende diagnose. Det er kreft, og ved at den blir oppdaget og behandlet nå og ikke seinere i livet, vil pasienten overleve.

Spørsmålet er: hvilken av disse fem typer diagnoser er det pasienten har fått? Det vet man som regel først etter nye undersøkelser eller operasjoner eller kanskje først etter mange år i uvisshet. Pasienten får altså umiddelbar økt bekymring mens avklaringen kan komme mye seinere.

Eieren av ultralydselskapet forteller: «Jeg stiller ingen diagnoser. Ser jeg noe som avviker fra normalen, ber jeg pasientene kontakte fastlegen.» Etter at han har fått sine 2390 kroner, overlater han altså til den offentlige helsetjenesten å rydde opp. Pasienten trenger trøst og forklaring. Kanskje må det nye undersøkelser med MR eller vevsprøver til for å avklare hvilken av de fem situasjonene over som foreligger? Kanskje må svulsten opereres ut før man vet hva den er? Slike undersøkelser av tusenvis av mennesker med funn av «et eller annet» kan koste helsevesenet dyrt og øke ventetidene for dem som virkelig er syke. Og disse nye undersøkelsene eller operasjonene kan i seg selv ha alvorlige bivirkninger for pasientene.

Samlet sett kan det være at hele opplegget skaper mer uhelse – bekymring og bivirkninger av nye undersøkelser – enn det skaper helse i form av reddete liv.

Samlet sett kan det være at hele opplegget skaper mer uhelse – bekymring og bivirkninger av nye undersøkelser – enn det skaper helse i form av reddete liv.

Den eneste måten å få et samlet regnskap over skade og nytte er å utføre en vitenskapelig studie der man ved loddtrekning lar halvparten av ei stor gruppe mennesker blir undersøkt. Så kan man følge gruppa over tid, måle deres bekymringer, bivirkninger og livskvalitet og se om det virkelig er slik at de undersøkte lever bedre og lenger enn de andre.

Norske helsemyndigheter fraråder symptomfrie mennesker å undersøke seg for kreft, bortsett fra i én situasjon: Kvinner anbefales røntgenundersøkelse av brystene hvert andre år i alderen 50-69 år. (Flere forskere antyder at slik mammografi gjør mest skade fordi resultatet er mange flere overdiagnoser og unødvendige diagnoser enn livreddende diagnoser.)

I tillegg anbefales kvinner å få tatt en celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år i alderen 25-69 år for å oppdage forstadier til livmorhalskreft. Det er også bestemt at screening for forstadier til tykktarmskreft skal innføres for 55-åringer i løpet av noen få år.

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 9.11.2019.)

 

Bildet viser kreftceller fra bukspyttkjertelen. Anne Weston, Francis Crick Institute. CC BY-NC

 

 

Del denne artikkelen