Trenger vi kommersielle apotek?

Apotekene skulle være en del av helsetjenesten, men er blitt salgsboder for konfekt og ullsokker.

TV2 avslørte nylig at mange apotek arrangerer konkurranser mellom de ansatte om å selge mest mulig til pasientene, og at eierne følger med på hvor mye hver medarbeider selger for. Den ansatte skal for eksempel forsøke å selge omega 3-tabletter til pasienter som leverer resept på kolesterolsenkende legemidler og munnskyllevæske til pasienter som leverer resept på legemidler mot depresjon.

Apotekene kaller det «omsorgssalg» og prøver seg med syltynne eller misvisende faglige begrunnelser. I andre bransjer kaller man det mersalg: selgeren prøver å få deg til å kjøpe mer enn du hadde tenkt. I vanlige butikker vet vi at ekspeditøren er en selger, ikke en nøytral rådgiver, og derfor tolker vi rådene med en sunn skepsis. I helsetjenesten – på legesenteret, på sykehuset og på apoteket – forventer vi imidlertid at rådene er upåvirket av virksomhetens inntjening på disse helsetjenestene. Vi har ikke oppe forsvaret mot salgstriks når vi er hos fastlegen, på sykehuset eller på apoteket.

Apotekene kaller det «omsorgssalg». I andre bransjer kaller man det mersalg.

Et av landets første apotek åpnet i 1651 under navnet Elefantapoteket i den nyanlagte byen Kristiansand. Fram til midten av 1900-tallet ble de fleste legemidler, mange av dem uvirksomme, laget på apotekenes bakrom. I dag er så å si alle legemidlene (med rundt ulike 1500 virkestoffer) godkjent for effekt og produsert av profesjonelle legemiddelfirmaer. Apotekenes hovedoppgaver er dermed blitt distribusjon og salg av legemidler og veiledning i bruken av dem.

Apotekene har monopol på salg av de fleste legemidler. Apotekloven setter krav til apotekenes drift og markedsføring. Antallet apotek er på tjue år tredoblet til nærmere tusen, og rundt 90 % av dem tilhører tre store kjeder med internasjonale eiere. Farmasøyter (fra universitet) og apotekteknikere (fra videregående skole) står for de aller fleste av de rundt 7000 årsverk som utføres i apotekene. (Til sammenlikning er det 4700 fastleger.)

Reseptpliktige legemidler har fast pris, og apotekenes avanse er regulert. Disse legemidlene sto i 2018 for 64 % av omsetningen på 28,5 milliarder kroner og 40 % av fortjenesten i apotekene (utenom de 32 sykehusapotekene).

Apotekene er blitt salgsboder, en slags krysning av parfymeri, helsekostbutikk og gavebutikk.

TV2s avsløring forsterket min bekymring for utviklingen i apotekene. De er blitt salgsboder, en slags krysning av parfymeri, helsekostbutikk og gavebutikk. Det ser man i apotekkjedenes «julehefter» (med tips om vegansk hudpleie og Jan Thomas’ hårtips) og fysisk i apotekene der konfekt, ullsokker, såper, duftlys, syltetøy, ost og uvirksomme produkter blandes med ordentlige legemidler.

Salgskonkurransene, kundeklubbene og bonuspoengene hører ikke hjemme i vår helsetjeneste der målet er det riktige nivået av helsetjenester uten sløsing, ikke mest mulig salg. Markedsføringen utnytter skamløst merkevaren «apotek», som folk flest gjerne forbinder med kvalitet, objektivitet og helsetjeneste. Apotekets helsepersonell presses til å bruke sin ekspertise til å selge pasientene mer enn de trenger.

Apotekene og deres personell er blitt forurenset av en hyperkommersiell innstilling.

Apotekene og deres personell er blitt forurenset av en hyperkommersiell innstilling drevet fram av profittkravene til de internasjonale eierne. Apotekkjedene sier de ikke tjener nok på de fastprisede legemidlene og derfor må selge mer konfekt og flere ullsokker. Så ille er det neppe når kjedene helt frivillig åpner et nytt apotek annenhver uke.

Apotekenes kommersielle grunntenkning står etter mitt syn i veien for å gi dem nye oppgaver for den norske helsetjenesten; de er ikke tilliten verdig. Regjeringens forslag om å gi apotekene tilgang til pasientenes lege- og sykehusjournal er skremmende i lys av TV2s avsløringer. Skal apotekpersonellet kunne skumme gjennom journalen på jakt etter muligheter for å selge deg noe? Apotekene selv ønsker å flytte mer veiledning og flere undersøkelser og vaksinasjoner fra legekontorene til apotekene. I tillegg ønsker apotekene at deres farmasøyter fritt skal kunne levere ut flere legemidler som i dag krever resept fra lege.

Vi bør heller åpne en debatt om nytenkning og innovasjon: hvordan kan vi best gi pasientene deres legemidler og veiledning om bruken av dem? Det er ikke sikkert at apotekenes fem hundre år gamle modell er svaret i 2020.

Trenger vi i det hele tatt apotekene som et fordyrende mellomledd mellom legen og pasienten?

Trenger vi i det hele tatt apotekene som et fordyrende mellomledd mellom legen og pasienten? I dag sender legen resepten elektronisk til en offentlig database, og pasienten må oppsøke et apotek som laster ned resepten, selger legemidlet og kanskje prøver å selge noe ekstra. Hva om pasienten selv heller logger seg inn på nettet, betaler og får legemidlet levert med posten eller på nærbutikken dagen etter fra et statlig foretak som også har et lag med dyktige farmasøyter som sitter klart døgnet rundt for å svare på pasientenes spørsmål om legemiddelbruk på telefon og nett? (Hastemedisiner kan legen selv levere ut fra kontoret sitt.) Trenger vi tusen apotek for å gjøre denne oppgaven?

Men veiledningen da? Farmasøytene har god kompetanse om riktig legemiddelbruk, men den trenger de ikke for å selge konfekt og ullsokker i apotekene. Hva om vi heller ansetter farmasøytene på landets legekontorer, sykehjem og sykehus? Her kan de samarbeide direkte med legene om å veilede pasientene i å bruke legemidlene riktig, følge med på mulige bivirkninger og holde styr på medisinlistene. Det er dette som kalles primærhelseteam: fastlegen har en sykepleier, legesekretær og farmasøyt som alle sammen hjelper pasientene etter deres behov.

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 14.12.2019.)

Illustrasjonen er en faksimile fra reklamehefter fra de tre apotekkjedene.

 

Kommentaren over førte til et svar fra Apotekerforeningens direktør Per T Lund i Fædrelandsvennen 18. desember under tittelen «Både pasienten og legen trenger apoteket». Her følger mitt svar på det innlegget:

 

Når pasientene blir kunder

Når apoteksjefen konsekvent omtaler pasientene som kunder, bekrefter han at de kommersielle apotekene forurenser helsetjenesten vår.

TV2 avslørte nylig at flere apotek forsøkte å presse de ansatte til å selge pasientene mer enn det som stod på resepten. Da spurte jeg (14/12) om vi virkelig trenger apotekene som et fordyrende monopol mellom legen og pasienten?

Direktør for Apotekerforeningen Per T Lund avfeier (18/12) avsløringene som «noen uheldige hendelser». Foreningen organiserer rundt 900 kommersielle apotek og vil påvirke politikerne til å gi apotekene gode økonomiske betingelser. Lund mener de 3500 farmasøytene som jobber i apotekene, kan bistå pasientene (eller «kundene» som han kaller dem) i å få oversikt over legemidlene sine, hjelpe dem å bruke dem riktig samt «omsorgsselge» dem nye legemidler mot bivirkninger av de første legemidlene.

Her er vi enige om noen av oppgavene. Det er bare det at jeg ønsker å frigjøre farmasøytene fra de kommersielle apotekene og flytte dem til legesentrene, sykehjemmene og sykehusene. Der kan dyktige farmasøyter kaste den kommersielle tvangstrøya og på lag med legene, sykepleierne og legesekretærene hjelpe pasientene (ikke «kundene») uten å måtte ta hensyn til arbeidsgivers salgskonkurranser og profittønsker.

Lund nevner utfordringen med bivirkninger av legemidler og mener at apotekene har mandat til å supplere legens resept med ekstra midler mot bivirkninger som kanskje vil oppstå hos noen få pasienter. En bedre løsning er at pasienten drøfter plagene med legen sin, og så kan legen og legesenterets farmasøyt sammen vurdere om symptomene kan skyldes legemidlet, grunnsykdommen eller noe helt annet. Så kan de vurdere å endre doseringen, dele opp dosene annerledes, bytte til et annet legemiddel eller i siste instans forsøke et middel mot plagene.

Stortinget kjenner menneskenaturen. En lege eller tannlege (eller en klinikk som ledes eller eies av dem), kan ikke eie et apotek. Begrunnelsen for dette prinsippet er fornuftig: det skal ikke lønne seg for legen og hans medarbeidere å anbefale behandlinger som gjør at hans eget apotek tjener mer penger. Og det nytter ikke for legen å vise til sin høye faglige standard og kalle det omsorgssalg.

Dette fornuftige prinsippet gjelder ikke for andre enn leger. Dagens apotekeiere og deres medarbeidere kan fritt anbefale pasientene reseptfrie behandlinger for at apoteket skal tjene mer penger. Det er naivt å tro at apotekets drift er upåvirket av dette. Salgskonkurransene er et eksempel på uheldig praksis. Et annet eksempel kan du observere rundt reseptdisken. Der er paracetamol-tablettene oppstilt, omtrent som tyggegummiene og pastillene på Kiwi, for å stimulere impulskjøp. Her finner du også Viruseptin og andre virkningsløse tulleprodukter som gir seg ut for å være legemidler; et lureri som apotekene er medskyldige i.

Apotekenes utvikling er et forvarsel om hvordan en amerikanisert helsetjeneste kan bli.

Apotekenes utvikling er et forvarsel om hvordan en amerikanisert helsetjeneste kan bli. Tenk om andre helsetjenester lar seg inspirere av apotekene, begynner å kalle pasientene for «kunder» og starter med «omsorgssalg»? Tenk deg for eksempel at du kommer til røntgensenteret med legens henvisning for å ta MR-bilder av det vonde kneet. Radiografen (som vet at senteret snart skal kåre mestselgende radiograf) forklarer deg at smerter i det ene kneet kan gi overbelastning av det andre kneet, så det kan være lurt med bilder av det også. Omsorgs-MR kaller han det, og denne uka koster det bare 1999 kroner. I tillegg får du som medlem i kundeklubben bonuspoeng som du kan bruke på konfekt og olivenolje, som selges på venterommet. Er det en slik helsetjeneste vi ønsker?

(Publisert som leserinnlegg i Fædrelandsvennen 31.12.2019.)


Publisert

i

av

Kommentarer

Ett kommentar til “Trenger vi kommersielle apotek?”

  1. […] Om den negative utviklingen i det norske apotekvesenet. 14. desember. […]