Individets frihet trues når farsotter herjer.
«Etter mitt skjønn er det ikke flere enn to muligheter: enten må de friske rømme eller den syke må settes utenfor samfunnet; må isoleres.» Men denne uttalelsen fra 1885 pekte Gerhard Armauer Hansen, leprabasillens oppdager, på hovedutfordringen i smittevernet: interessekonflikten mellom de smittede og de usmittede, mellom individ og samfunn.
De fleste land har forsøkt å regulere denne konflikten gjennom en smittevernlov. Vår lov kom i stand hundre år seinere etter at hiv var oppdaget som årsak til aids. Nå søkte folk beskyttelse mot smitte fra stoffmisbrukere og homoseksuelle, mens disse protesterte mot tiltak som kunne true deres rettigheter. Sosialkomitéen pekte på de smittedes «klare ansvar å ta slike forholdsregler at andre mennesker ikke utsettes for smitte,» men lovte til gjengjeld at «samfunnet ikke iverksetter former for sanksjoner og tvangstiltak som på en uakseptabel måte avgrenser individets frihet.»
Loven, som trådte i kraft i 1995, gir myndighetene mulighet til å innføre strenge smitteverntiltak når det er nyttig, nødvendig og fornuftig, men gir samtidig rettssikkerhetsgarantier til dem som blir utsatt for slike tiltak.
Tilsvarende vedtok verdens stater etter SARS-epidemien i 2003 en «global smittevernlov», kalt International Health Regulations, som skal regulere interessekonfliktene mellom stater som er rammet av epidemier og andre stater. Tiltakene for å hindre smittespredning over grensene må være nyttige, respektere menneskerettighetene og i minst mulig grad hindre internasjonale reiser og handel.
Strategier og tiltak mot epidemier i Norge bygger på kunnskap om sykdommens smittekilder, smittemåte, smittepotensial og alvorlighet. Dette holdes opp mot tiltakenes forventede nytte, kostnader, gjennomførbarhet, etiske overlegninger og folks holdninger og til slutt mot smittevernlovenes grenser.
En slik nøktern vurdering er særlig nødvendig nå som frykten for det nye coronaviruset fra Wuhan griper mennesker, markeder og myndigheter. Siden sykdommen kan være usynlig, rettes frykten mot kinesere generelt. Virusfrykt blir til fremmedfrykt, stigmatisering og diskriminering. Konsekvensene blir merkbare: flyselskaper stopper flyvninger til Kina, grenser mot Kina stenges, og stadig flere land nekter personer fra Kina innreise, og kommer det noen, blir de satt i karantene.
De fleste smittede får mild sykdom, hos noen knapt merkbar, men noen får alvorlig lungebetennelse.
De fleste smittede får mild sykdom, hos noen knapt merkbar, men noen får alvorlig lungebetennelse. Antakelig dør under 1 % av de smittede. Sykdommen kan trolig spre seg som influensa, lettest fra dem som hoster, men også fra andre med mild sykdom. Uten vaksine er det knapt mulig å hindre denne epidemien i å spre seg til og etablere seg i nye land. Strategien i Norge er derfor heller å forsinke starten av epidemien og deretter bremse spredningen slik at sykehusene rekker å ta seg av de alvorlig syke. Tiltak tilpasses ny kunnskap og epidemiens gang, men mange tiltak forblir sannsynligvis unyttige, unødvendige og ufornuftige:
– Innreiseforbud fra epidemiske områder (nå bare Kina) til Norge er inngripende og ressurskrevende, blant annet fordi man må kontrollere reiseruta for alle ankomne passasjerer. Etter hvert som epidemien spres til flere land, blir tiltaket ugjennomførbart, og det kan i lengden ikke stoppe epidemien fra å nå Norge. Dersom mange land innfører tiltaket, vil det internasjonale samfunnet gå i stå, noe som kan ha verre konsekvenser enn epidemien selv. En gang, når epidemien er løs i Norge, rammer tiltaket oss: vi kommer ikke inn i andre land. Det er også fare at noen land vil skjule sine epidemier for å unngå slike forbud.
Det er også fare at noen land vil skjule sine epidemier for å unngå slike forbud.
– Innreisekarantene har de samme utfordringene. I tillegg må de reisende innkvarteres i et par uker mens man venter på at sykdommen eventuelt skal bryte ut. Tiltaket er et betydelig inngrep i folks frihet. Ved tidligere epidemier har det vist seg at innreisekarantene ikke virker særlig godt.
– Temperaturmåling på grensene er lite treffsikkert siden man ikke enkelt kan identifisere dem som kommer fra epidemiske områder. Hver passasjer med litt feber må håndteres som mulig coronavirussmittet. Tiltaket er lite virksomt ettersom smittede kan reise inn før de får feber. En greiere løsning er at reisende blir informert at om at landets fastleger og legevakter er tilgjengelige for dem som får symptomer etter utenlandsreiser.
– Isolering av de smittede i hjemmet eller i sykehus mens de er syke er foreløpig anbefalt, men kan bli fåfengt dersom smitten også skjer fra småsyke personer som ikke mistenker sykdommen og derfor fortsetter sine liv. Hva er vitsen med å isolere ti hostende, febersyke pasienter dersom nitti småsyke går på skole og jobb og smitter andre?
– Hjemmekarantene av pasientenes familie og kolleger i tilfelle de skulle være smittet, blir neppe aktuelt. Det er et inngripende tiltak med tvilsom nytte. I stedet kan personene selv følge med på symptomer og da melde seg for helsetjenesten.
– Stenging av virksomheter og kollektivtrafikk tar sikte på å redusere kontakthyppigheten mellom dem som ennå ikke vet at de er smittsomme og de andre. Tiltaket virker neppe, og ulempen er at samfunnet går i stå.
– Sanitærkorridorer rundt rammede byer, slik vi ser fra Kina, er neppe gjennomførbart i Norge og et tiltak som fratar tusenvis av mennesker deres frihet.
Det ligger an til at coronaviruset vil nå Norge, men ikke gi noen katastrofal epidemi. WHOs direktør sier klokt at nå er det tid for fakta, ikke frykt; for vitenskap, ikke rykter; og for solidaritet, ikke stigma; og, vil jeg legge til, for nøkterne tiltak, ikke nytteløs handlekraft.
(Publisert som kronikk i Dagbladet 11.2.2020 under tittelen Virusfrykt blir fremmedfrykt)
Bildet er en tegning av et coronavirus og er laget av Alissa Eckert, MS og Dan Higgins, MAM ved CDC.