Korona-kommunikasjon

Korona-kommunikasjon

Det blir stadig vanskeligere å snakke med publikum om nye epidemier, men vi må prøve.

Epidemier av sykdommer som kan ta liv, er skremmende. Selv om smittsomme sykdommer fortsatt er et begrenset problem i vårt land, virker det som smittefrykten øker. Kanskje folk blir skremt av den snikende spredningen av usynlige farer som rammer blindt. Giftige kjemikalier i miljøet og farlig stråling har kanskje den samme effekten.

Med risiko mener vi gjerne sannsynligheten for at noe fælt skal skje og konsekvensene hvis det virkelig skjer. Ved epidemier ønsker vi å forstå hvor vidt en epidemi vil spre seg (sannsynligheten for smitte), og hvordan det vil gå med de smittede (konsekvensene av smitte).

Dette er vanskelig når smittestoffet er nyoppdaget og mye er ukjent, slik som med det nye koronaviruset som ble oppdaget ved årsskiftet da det startet en epidemi av lungebetennelse i Wuhan i Kina, en by med elleve millioner innbyggere. Vi tror nå at viruset kom fra flaggermus, smittet derfra til et skjelldyr («maursluker») og fra denne til mennesker på et dyremarked i Wuhan før det begynte å smitte mellom mennesker. Vi vet at de fleste smittede får mild sykdom, som en forkjølelse, bronkitt eller «influensa». Noen får lungebetennelse og noen får livstruende lungeskader. Vi vet ikke hvor stor andel av de smittede som dør – 1 av 1000 (som influensa), 1 av 500 eller 1 av 100 – rett og slett fordi vi ikke vet hvor mange som totalt har vært smittet.

Vi vet ikke hvor stor andel av de smittede som dør – 1 av 1000 (som influensa), 1 av 500 eller 1 av 100 – rett og slett fordi vi ikke vet hvor mange som totalt har vært smittet.

Vi vet at viruset hovedsakelig smitter med spyttdråper som med hoste slynges fra pasientens munn til andres ansikt, men vi vet ikke hvor lett det smitter. Vi vet heller ikke hvor lenge man er smittsom, og hvor smittsomme pasientene med bare milde symptomer egentlig er. Vi ser at de fleste pasientene er middelaldrende, men er det bare fordi barna får så mild sykdom at de ikke kontakter helsetjenesten? Det kan se ut til at eldre, røykere og folk med hjertesykdom eller lungesykdom er mest utsatt for alvorlig forløp.

Når risikovurderingen er så usikker og kanskje endrer seg betydelig om noen dager eller uker, blir det svært vanskelig å formidle risikoen og tiltakene mot epidemien til publikum. Det har jeg fått erfare under de siste ukenes mange intervjuer med presse og kringkasting om denne epidemien. Jeg har fått kritikk fra ett hold for å spe unødvendig frykt og kritikk fra et annet hold for å undervurdere faren.

Risikokommunikasjon generelt er blitt vanskeligere de siste par tiårene. En del av grunnene til dette er positive, andre er mer utfordrende.

Myndighetene må nå, heldigvis, være enda mer åpne enn før. Publikum har innsyn i nesten alle våre e-poster og kan følge våre prosesser. Samtidig forventes det at myndighetene skal ta større ansvar for folks helse og sikkerhet, og publikum kan stille myndighetene til ansvar for ikke å ha advart mot en fare. Nå som folk flest ikke trenger å kjempe hver dag for å overleve, blir mange veldig opptatt av å leve godt uten risiko.

Internett har demokratisert kunnskap, og det er bra. Det betyr også at den vanlige borger kan skaffe nesten like god informasjon som oss «eksperter» og kan utfordre oss på vår banehalvdel.

Denne demokratiseringen av kunnskap har sammen med de nye mediene – blogger og sosiale medier – ført til en kamp om virkelighetsbeskrivelsen. Ryktemakere, konspirasjonsteoretikere, rasister, selgere, fagfolk og ja, nesten hvemsomhelst, kan nå bidra til å påvirke sannheten om en situasjon. Jeg har til og med opplevd kombinasjoner av disse, for eksempel fagfolk som lefler med konspirasjonsteorier.

Etter tre tiårs erfaring med og lesing om epidemi-kommunikasjon har jeg laget meg fire enkle regler for den offentlige samtalen om epidemier.

Etter tre tiårs erfaring med og lesing om epidemi-kommunikasjon har jeg laget meg fire enkle regler for den offentlige samtalen om epidemier.

  • Vær beredt! Man bør samarbeide med etater, kommuner, sykehus, foreninger og andre som er engasjert i epidemien. Kommunikasjon må planlegges; man må ha en strategi, mål og tiltak for arbeidet.
  • Vær involvert! Man bør følge med på samtalen og rykteflommen i sosiale medier og kommentarfelt og måle folks overbevisninger, misforståelser og bekymringer om epidemien. Hva mener de og hvorfor? Man bør forstå at det er flere informanter der ute, og at myndighetenes handlinger også taler et språk.
  • Vær til stede! Man bør kommunisere ofte med publikum og si ja til store og små aviser, delta i debatter og lytte til kritikere, men samtidig ta til orde mot tøv.
  • Vær åpen! Man bør forklare hvordan vi jobber med å samle informasjon, vurdere risiko og gi råd. Man bør være ærlig og forståelig fortelle hva vi vet, hva vi ikke vet og hva vi tror, ta opp bekymringer folk har, oppklare misforståelser, forklare dilemmaer, innrømme uenigheter, anerkjenne andres vurderinger og gi enkle, praktiske råd.

Så, er jeg bekymret for det nye viruset? Ja, en del.

Så, er jeg bekymret for det nye viruset? Ja, en del. Viruset har spredd seg til mange land, og i noen av dem ser det allerede ut til at man ikke klarer å stoppe spredningen. Selv om vi her hjemme nok kan stoppe videre smitte fra de første reisende som uforvarende får med seg viruset til Norge, vil det før eller seinere glippe, og da får vi sannsynligvis en stor epidemi her hjemme også. Det er nok lurt at sykehusene forbereder seg på en veldig tøff oppgave samtidig som vi kan håpe at det ikke blir så ille.

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 22.2.2020. Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er kommuneoverlege i Arendal og Froland og overlege ved Folkehelseinstituttet, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.)

Del denne artikkelen