Epidemisk dilemma

Epidemisk dilemma

Det er ingen enkle løsninger i kampen mot koronaepidemien. Alle strategier er eksperimenter som har store og langvarige ringvirkninger– helsemessig og økonomisk.

Det er hundre år siden landet forrige gang sto overfor en så alvorlig epidemitrussel. Det har medført dilemmaer i valg av strategi og tiltak. Tirsdag bestemte regjeringen at epidemien skal slås ned og holdes nede, iallfall inntil videre. Bakgrunnen kan forstås slik:

En gjennomsnittlig koronapasient i Norge i begynnelsen av mars smittet rundt 2,4 andre. Det høres ikke så mye ut, men etter seks smitteledd, altså en måneds tid, vil smittekjeden fra bare denne ene pasienten ha ført til 326 pasienter.

Viruset spres i hovedsak med spyttdråper som farer fra munnen til den syke direkte i ansiktet på andre eller via hender og gjenstander til andres ansikt. Etter fem-seks dager starter sykdommen gjerne med feber eller hoste, men sykdomsbildet varierer betydelig, fra knapt merkbar infeksjon via noen dagers hoste og feber, influensaliknende sykdom, lungebetennelse, akutt lungesvikt og død. Alle kan få alvorlig sykdom, men risikoen for å dø av sykdommen kan være over 1 av 10 hos de eldste, under 1 av 1000 hos unge voksne og under 1 av 10 000 hos barn.

Selv om den individuelle alvorligheten er nokså lav, vil en ukontrollert epidemi gi en samlet stor sykdomsbyrde med hundretusener av syke og titusener av sykehusinnleggelser. Da vil det ikke være kapasitet til å gi intensivbehandling til alle som bør ha det.

Epidemien må derfor bekjempes. Tradisjonelle smitteverntiltak er effektive og har en kaskadeeffekt. Forebygger man ett tilfelle, forebygger man jo også de 326 tilfellene som en måned senere kan spores tilbake til denne ene pasienten.

Tradisjonelle smitteverntiltak er effektive og har en kaskadeeffekt.

Det første tiltaket er å forbedre hygienen i befolkningen slik at man ikke smittes via hendene eller ved at man blir hostet på. Det neste tiltaket er å finne og isolere smittekildene. Utfordringen er at også smittede med få eller ingen symptomer i noen grad kan smitte andre. Disse smittekildene er ikke lett å finne. Derfor trengs et tredje tiltak, nemlig sporing av pasientenes kontakter og oppfølging av dem slik at de ikke uforvarende smitter videre. Det er utfordrende å få til godt nok, og derfor trengs et siste tiltak, nemlig redusert kontakt mellom alle mennesker i befolkningen siden noen av dem kan være smittekilder uten å vite det.

Den 12. mars innførte Helsedirektoratet en rekke slike tiltak, herunder stenging av barnehager, skoler og en rekke virksomheter og forbud mot en rekke arrangementer. Samlet har dette ført til betydelig færre nære kontakter mellom mennesker i Norge de siste par ukene.

Dette må ha redusert smittespredningen, men ingen vet ennå hvor mye. Hvis en gjennomsnittspasient smitter bare 1,3 nye pasienter, vil smittekjeden fra denne ene pasienten etter en måneds tid gi ha ført til bare 17 pasienter – ikke 326. Men flere av disse tiltakene har også betydelige negative ringvirkninger for individer, virksomheter og samfunn.

Tiltakene må benyttes i en strategi med et tydelig mål. Valget av strategi og tiltak skjer under usikkerhet. Det finnes ingen enkle løsninger, og alle strategier er eksperimenter.

Det finnes ingen enkle løsninger, og alle strategier er eksperimenter.

Regjeringen vil prøve å slå ned epidemien nå gjennom tiltak som fører til at hver pasient i gjennomsnitt smitter færre enn 1,0 ny pasient. Da blir det ikke særlig belastning på sykehusene. Deretter må epidemien holdes nede fram til vaksinasjon av en nødvendig andel (trolig minst 50 %) av befolkningen blir mulig tidligst utpå høsten i 2021.

Alternativet ville vært å bremse epidemiens spredning og holde den på lavt nivå slik at sykehusenes kapasitet holder tritt med epidemien. Hver smittet person må da i gjennomsnitt smitte færre enn 1,3 nye personer. Etter hvert vil så mange mennesker ha gjennomgått infeksjonen at det bygges immunitet i befolkningen, såkalt flokkimmunitet.

Regjeringens valg har nok bygd på en avveining mellom nytten og ulempene med strategiene. Nytten måles i færre koronasmittede, altså redusert sykdomsbyrde. Ulempen – eller tiltaksbyrden – er de negative ringvirkningene for samfunn, virksomheter og individer, også virkninger for liv og helse.

Som kommuneoverlege ser jeg hvordan tiltakene griper sterkt inn i samfunnet. Barnehagene, skolene og mange bedrifter er stengt. Sykehuset har redusert sine tjenester. Restaurantene har få gjester, hotellene står tomme, bussene er halvtomme, og gatebildet er glissent.

Endringene skyldes de statlige tiltakene og ekstra tiltak som kommuner og bedrifter har innført. I tillegg har mange innbyggere, begrunnet i pliktfølelse eller frykt, pålagt seg selv ytterligere begrensninger. Frykten skyldes dels signaleffekten i de inngripende statlige tiltakene.

Frykten skyldes dels signaleffekten i de inngripende statlige tiltakene.

Frykten, pliktfølelsen og målet om å slå ned epidemien medfører en slags nullvisjon. Ethvert sykdomstilfelle, ja, til og med enhver situasjon som kan føre til smitte, ses på som en svikt. Jeg kaller det «men hvis-tenkning». Man lager hypotetiske historier som etter en rekke uheldige sammentreff alltid ender med et alvorlig sykdomstilfelle. Dermed velger man gjerne tiltak som går lenger enn myndighetenes anbefalinger, og dagliglivet hemmes ytterligere. Dette kan føre til utfordringer når tiltak en gang avsluttes. Vil foreldre tørre å sende barna til tannlegen, til frisøren, på fotballtrening, i bursdagsselskap eller på skolen igjen?

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 28.3.2020. Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er kommuneoverlege i Arendal og Froland og overlege ved Folkehelseinstituttet, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.)

 

Bildet er en tegning av et coronavirus og er laget av Alissa Eckert, MS og Dan Higgins, MAM ved CDC.

 

Del denne artikkelen