Det er ikke alt som er lov, som er trygt

Det er ikke alt som er lov, som er trygt

Når regjeringen fjerner stadig flere koronaforbud, må vi selv ta ansvar for den risikoen vi utsetter oss selv og andre for.

Fra 12. mars ble det innført en rekke stenginger og restriksjoner for å skape avstand mellom mennesker slik at koronaviruset skulle hindres i å smitte fra folk med ingen eller få symptomer. Etter hvert som epidemien er kommet under kontroll, har regjeringen fjernet bestemmelsene én etter én. Det eneste som nå er forbudt, er arrangementer for flere enn 200 personer. Tidligere stengte virksomheter må nå i stedet følge de allmenne smittevernrådene, som i hovedsak er å ha god hygiene, holde syke ansatte og brukere borte, og sørge for at alle kan holde én meters avstand til hverandre. Folk kan nå bruke kino, restaurant, frisør og svømmehall, delta på store fester og reise til Europa.

Etter en periode der vi har blitt gjett av myndighetene, og der smittevernet har skjedd gjennom forbud og trusler om staff, har vi nå alle fått frihet under ansvar. Dermed er vi tilbake til normalen for Norge, nemlig at smittevernet bygger på tillit, ikke tvang, og skjer gjennom formaninger, ikke forbud. Formaningene om å vaksinere oss, bruke kondom, vaske hendene og ha god mathygiene for å unngå en rekke smittsomme sykdommer er dermed utvidet med rådet om på holde avstand til andre mennesker.

Smittevernvaner skal velges fordi de er smarte, ikke fordi de er påbudt.

Vi skal nå alle sammen være aktive og ansvarlige deltakere i arbeidet for å skape trygghet for oss selv og våre nærmeste. Smittevernvaner skal velges fordi de er smarte, ikke fordi de er påbudt. Dette likner på den linja man har fulgt i Sverige: en bærekraftig strategi for årene fram til folk kan vaksineres, må bygge på samarbeid med befolkningen.

Dette likner på den linja man har fulgt i Sverige

Skal jeg dømme etter alle spørsmålene jeg får som kommunelege, sliter nordmenn med overgangen fra restriksjoner til råd og fra forbud til forslag. Noen synes det er fint med frihet, men vil gjerne ha kommunelegens godkjenning og garanti for at deres planlagte aktivitet virkelig er trygg. Andre er så vant til myndighetenes styring at de tolker at nå som en aktivitet er tillatt, må den jo være trygg. Ellers ville jo ikke regjeringen tillatt den, eller hva? For disse folkene er en aktivitet enten forbudt og farlig eller tillatt og trygg.

For disse folkene er en aktivitet enten forbudt og farlig eller tillatt og trygg.

Virkeligheten er mer komplisert. Friheten betyr at den enkelte selv må vurdere risiko ved sin atferd, sånn som vi ellers gjør i livet, for eksempel når vi skal krysse veien, sette utfor skibakken, klatre i fjellet eller kjøre på glatta. Og så skal man tenke ikke bare på seg selv, men også andre. For blir man selv smittet, er man en fare for familie, venner og kolleger.

Den viktigste smittemåten for koronaviruset er ved nær kontakt mellom en smitteførende person (som kan være helt uten symptomer) og en ikke-immun person. Den smittede sprer virus med bittesmå spyttdråper som kan slynges rett i ansiktet på den andre, eller som kan holde seg flyvende litt og så pustes inn av den andre.

Risikoen for at du skal bli smittet ved en aktivitet avhenger dermed av hvor mange og hvem du er i kontakt med under aktiviteten, hvor nær denne kontakten er, hvor og hvor lenge aktiviteten foregår, og hvordan dere oppfører dere.

Risikoen er høy når du har kontakt med mange folk, når det er liten avstand mellom folk, når aktiviteten foregår i lang tid og er innendørs med dårlig ventilasjon, og når aktiviteten medfører synging eller skriking, som sprer mye spytt. Jo flere av disse forholdene aktiviteten medfører, jo større er smittefaren.

Aktiviteter med høy smittefare antas derfor å være særlig å gå på innendørs bar, nattklubb eller fest; delta på tettpakkede innendørs konserter, forestillinger, forelesninger, idrettsarrangementer eller seremonier; drive kontaktidrett; eller sitte på fulle busser, tog, ferjer eller fly i lang tid. Smittefaren er nok lavere på utendørs serveringssteder, fester, konserter og forestillinger. Noe smittefare er det nok også hos frisøren, på treningssenteret, på restauranten og på møter.

Det grunnleggende for risikovurderingen er likevel forekomsten av smitte blant deltakerne, Hvis ingen av deltakerne er smittet, er det jo ingen smittefare for noen, uansett hvor mange som deltar, og hvor mye det ropes. Det er derfor nyttig å kjenne til forekomsten av smitte i området der man skal delta i en aktivitet. I Norge er nå til enhver tid færre enn 1 av 10 000 personer smittet (men tallet vil nok øke utover høsten). Det betyr for eksempel at på en fest med femti gjennomsnittsnordmenn, er det bare 0,5 % sannsynlighet (1 – 0,9999 opphøyd i 50) for at minst én av gjestene er smittet. Sannsynligheten er altså beroligende lav for gjestene, men helsemyndighetene må tenke på at akkurat denne festen bare er én av mange. Sannsynligheten for smitte på én bestemt fest er veldig liten, men sannsynligheten for smitte på en eller annen fest er mye større. (Vi kan kalle det Lotto-paradokset: Sjansen for å vinne i Lotto er forsvinnende liten, men hver eneste uke er det noen som vinner.)

Det er her dugnaden kommer inn. Den starter for alvor nå og skal vare to-tre år til alle kan vaksineres. I denne perioden må vi alle vurdere risiko ved atferden vår og velge fornuftig slik at smittefaren reduseres for oss selv og andre.

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 18.7.2020. Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er kommuneoverlege i Arendal og Froland og overlege ved Folkehelseinstituttet, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.)

 

Bildet er en tegning av et coronavirus og er laget av Alissa Eckert, MS og Dan Higgins, MAM ved CDC.

 

 

 

Del denne artikkelen