Klarer vi denne virusvinteren?

Klarer vi denne virusvinteren?

Vi kan komme i en situasjon der politikerne må vurdere strenge restriksjoner for hele landet. Samtalen om de vanskelige valgene begynner nå.

Ute i Europa har koronaviruset vendt fryktelig tilbake. I Brussel, Madrid, Paris og London fylles intensivavdelingene med dødssyke pasienter. Myndighetene svarer med strenge restriksjoner på folks kontakt med hverandre.

I Norge ser vi en langsom stigning av antall tilfeller, hovedsakelig i storbyene, og mange små lokale utbrudd. Hvordan skal dette gå? Vi vet ikke.

Utfordringene står i kø

Utfordringene står i kø: Viruset kan spre seg nokså skjult blant unge voksne som knapt merker at de er smittet. Vinteren gjør at vi flokker oss mer sammen innendørs der influensa, forkjølelser og trolig koronainfeksjoner spres lettere. En intetanende koronasmittet person på en innendørs, overfylt sammenkomst akkurat i den mest smittsomme perioden kan forårsake massesmitte, som driver epidemien videre. Unge synes kanskje ikke trusselen fra dette viruset er så stor, og mange er lei av restriksjonene. Kommunene sliter med ressurskrevende smittesporing; innsatsen går ut over andre tjenester. Helsepersonell og lærere får økt belastning når mange kolleger må i karantene. Noen dropper kanskje bare karantenen. Nye legemidler mot koronasykdommen er uten særlig effekt.

Det er likevel noen lyspunkter

Det er likevel noen lyspunkter: Mange kommuner har vist at de kan oppdage og bringe under kontroll lokale utbrudd og skjerme de eldre fra smitte. Nye hurtigtester vil trolig være gode nok til å forenkle testingen betydelig. Vaksiner er på vei og vil forhåpentligvis bidra i løpet av 2021. Sykehusene har planlagt for bedre kapasitet, og personellet der har økt sin kompetanse.

Vi tror at det blir mange flere lokale utbrudd utover høsten. Utbruddene oppdages gjerne etter en håndfull tilfeller, men blir snart opp mot hundre tilfeller før kommunen gjennom målrettet innsats gjenvinner kontrollen. Noen steder, som i Oslo, glir utbruddene over i en situasjon med stadig nye tilfeller uten tydelig sammenkobling til kjente utbrudd. Vi er bekymret for at de store byene skal miste oversikten og kontrollen. Da risikerer vi regionale bølger med stadige lekkasjer til andre deler av landet og etter hvert en ny, nasjonal bølge.

I Europa og Amerika raser nå en sterkt polarisert debatt om strategien, altså målene og tiltakene. To grupper av professorer, leger og forskere har publisert hvert sitt internasjonale opprop.

Folkene på den ene sida peker på at byrden ved restriksjoner er for stor, og at dødsrisikoen er svært skjevt fordelt mellom aldersgruppene. Derfor vil de at samfunnslivet skal gå stort sett som normalt mens de eldre skjermes mot bølgen som da vil komme. På den måten vil store deler av befolkningen etter hvert bli immune, og etterpå vil det være få som kan smitte de eldre.

Den andre gruppa mener det er umulig å skjerme de eldre godt nok; epidemien vil nå dem også. Dessuten forekommer det alvorlig sykdom også i andre aldersgrupper. De mener at epidemien må holdes under kontroll, om nødvendig med perioder med strenge restriksjoner, inntil vi kan gjøre befolkningen immun med vaksinasjon.

Den norske strategien likner den siste. De grunnleggende tiltakene er de samme som siden starten: hold avstand så godt du kan, hold deg hjemme når du er syk, og hold hendene reine. Så må kommunene ved hjelp av testing og smittesporing finne og isolere smittede. Problemet oppstår når disse tiltakene ikke er nok, og epidemien sprer seg videre. Da kan kommunene sette inn kortvarige og målrettede restriksjoner lokalt, men hva om heller ikke det er nok, og en ny epidemibølge begynner å skylle over landet?

Epidemien går neppe over av seg selv; vi får ingen pause eller fred på lenge, og det er ingen enkle løsninger.

Vi ønsker en samtale om håndteringen av akkurat det scenariet. Det vil ligge der som en trussel i mange måneder, kanskje år. Epidemien går neppe over av seg selv; vi får ingen pause eller fred på lenge, og det er ingen enkle løsninger. Her er fem punkter som grunnlag for samtalen:

  1. All immunitet i befolkningen bidrar til å hemme spredningen av viruset, men ingen kan peke på en bestemt andel som må være immune for at viruset ikke lenger skal være en trussel for de ikke-immune. Varigheten av immuniteten er ukjent.
  2. Barn blir svært sjeldent alvorlig syke av dette viruset, men de rammes hardt ved stenging av barnehager, skoler og fritidsaktiviteter.
  3. Voksne under 60 år blir sjeldent alvorlig syke av dette viruset, men de rammes ved stenging av universiteter, uteliv og arbeidsliv.
  4. De eldre og sykehjemmene kan skjermes bedre, men aldri perfekt, og manglende besøk av familie og venner i lang tid er også en sterk belastning.
  5. Sykehusene må ha god beredskap og skjermes mot epidemien, men ikke stenge viktige tjenester for andre syke før det er absolutt nødvendig.

Vi vet vi kan stoppe en ny bølge av epidemien. Problemet er å gjøre det uten for stor tiltaksbyrde. Kunnskapen om tiltakenes effekt og byrde er fortsatt utilstrekkelig. Politikerne må ta de vanskelige valgene, men alle bør delta i samtalen om hvordan vi skal komme oss gjennom denne vinteren.

 

 

Innlegget er skrevet av Preben Aavitsland og Line Vold, begge ved Folkehelseinstituttet

 

(Publisert som kronikk i VG 22.10.2020)

 

Bildet er en tegning av et coronavirus og er laget av Alissa Eckert, MS og Dan Higgins, MAM ved CDC.

 

 

Del denne artikkelen