Lepra og smittevernet mot den ødelegger fortsatt livet til altfor mange mennesker 150 år etter at Gerhard Armauer Hansen fant ut at sykdommen skyldes basiller.
På 1800-tallet var det i Europa nesten bare langs norskekysten fra Stavanger til Lyngen at det fantes mennesker med lepra, eller «spedalskhet». Mange hundre mennesker levde med sykdommen og familien i små stuer langs fjordene eller alene som pleiepasienter på andres gårder. Der forsøkte de å livberge seg mens sykdommen ødela følelsen i huden og dannet knuter i hender, føtter og ansikt. Etter hvert ble pasientene deformert og fikk åpne sår mens de døde veldig langsomt. Det var en forferdelig skjebne.
Vi vet ikke hvorfor lepra var så utbredt på Vestlandet. Utenfor Europa fantes sykdommen særlig i Sør- og Mellom-Amerika, Afrika, India, Kina og Indonesia.
Den gang visste man heller ikke årsaken til sykdommen. Noen leger mente den var smittsom, andre at den var arvelig, men ingen av delene passet helt med observasjonene. Rett nok kunne det finnes flere tilfeller i en familie, men det dukket også opp pasienter som verken hadde foreldre med sykdommen eller noen gang hadde møtt noen med sykdommen. Kosthold, leveforhold, klima og miasmer – altså usunne utdunstninger – ble betraktet som andre mulige årsaker.
Uansett forsøkte man å holde pasientene avsondret fra andre og hindre at de forplantet seg. Snart begynte man å samle pasientene på pleiehjem i Bergen, Molde og Trondheim. Det skulle gi bedre liv for pasientene og hindre smitte til deres nærmeste. Det ga også navnet på sykdommen: hospital ble til spedalsk. Den sterkeste forkjemperen for at sykdommen var smittsom, var kristiansanderen Ernst Ferdinand Lochmann, som virket som professor i hygiene ved Universitetet i Oslo.
På midten av 1800-tallet ble Lungegaardshospitalet i Bergen verdens viktigste sted for forskning om sykdommen. Legene Daniel Cornelius Danielssen og Carl Wilhelm Boeck utga i 1847 ei lærebok om lepra med forseggjorte tegninger av pasienter. Den ble oversatt til fransk og ble det internasjonale standardverket om sykdommen. Et register over alle pasientene ble etablert for å skaffe oversikt.
Det var her Gerhard Armauer Hansen som ung lege startet arbeidet for å finne sykdommens årsak. Han gikk metodisk til verks. Han reiste rundt på Vestlandet og lette etter spor av sykdommens årsak ved å snakke med pasientene og observere hvordan de levde. Han undersøkte syke og skar opp døde. Han så etter mønstre i Lepraregisteret. Og han skar biter av pasientenes lepraknuter og studerte dem i mikroskop. Det var slik han i disse dager for 150 år siden første gang så bittesmå levende organismer – basiller – i en prøve fra en leprapasient.
I dag forstår vi bedre hvorfor legene før Armauer Hansen ble forvirret. Lepra har veldig lang inkubasjonstid. Det kan gå mange år fra man blir smittet til sykdommen bryter ut. Dessuten blir de fleste smittede aldri syke. Det ser ut til at arvelige forhold beskytter mange mot sykdommen. Trolig kan også kosthold eller leveforhold ha betydning; iallfall er sykdommen i dag nært knyttet til fattigdom. Smittsomheten varierer mellom pasientene; noen er ikke smittsomme i det hele tatt. Basillene er altså bare en del av bildet, men en helt nødvendig del.
Armauer Hansen utga sin avhandling i 1874. Den fikk iallfall to viktige konsekvenser.
Den statlige smittevernpolitikken med streng avsondring av pasientene ble forsterket og mer nådeløs, med hjemmel i en ny lepralov. Nå skulle flest mulig av de syke låses inne på pleiehjemmene. Armauer Hansen spredte også budskapet til hele verden under den første internasjonale leprakongressen i Berlin i 1897. Stemplingen av pasientene som smittefarlige og utstøtingen av dem ble standard håndtering verden over. Det var som om tredje Moseboks leveregler i omgang med «de urene» ble hentet fram igjen.
Funnet av leprabasillen var første gang et smittestoff ble identifisert som årsak til en sykdom blant mennesker. Det var en revolusjon i forståelsen av sykdom. Én bestemt sykdom kan forårsakes av ett bestemt smittestoff. De neste tiårene fulgte oppdagelsen av smittestoffene som ga andre sykdommer, som miltbrann, tuberkulose, kolera, pest, gonore og difteri. Robert Koch, som arbeidet i Berlin, ble den ledende oppdageren, men Armauer Hansen hadde vært den første. Deretter på begynnelsen av 1900-tallet fulgte oppdagelsen av virus. Oppdagelsene åpnet for effektive smitteverntiltak og senere for testing, behandling og vaksinasjon.
I dag oppdages et par hundre tusen nye mennesker med lepra – eller Hansens sykdom – hvert år, de fleste i India, Brasil og Indonesia, men ingen i Norge. Pasientene kan behandles med en kombinasjon av tre typer antibiotika i et halvt år. Pasientene blir smittefrie etter noen dager så isolering er helt unødvendig. Ved fullført kur er sykdommen over, men kroppen forblir skadet. Dessverre lever fortsatt arven etter Armauer Hansen i form av utstøting av pasienter. Dette hemmer arbeidet med å spore opp og behandle alle smittede.
Alle som vil vite mer om leprahistorien i Bergen og på Vestlandet, kan gå på digitalt besøk i Armauer Hansens laboratorium og kontor, iscenesatt av historiker Magnus Vollset, eller besøke Lepramuseet i Bergen. Eller de kan lese historiker Bjørn Godøys bok Ti tusen skygger, en fantastisk fortelling om sykdommen lepra og legene som ville bekjempe den.
(Publisert i Fædrelandsvennen 3.3.2023. Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er fagdirektør ved Folkehelseinstituttet og professor ved Pandemisenteret på Universitetet i Bergen, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.)
Bildet viser en leprapasient ved Reitgjerdet pleiehjem i 1893, fotografert av øyelege Lyder Borthen. Fra Nasjonalbibliotekets samling.